Kunstig intelligens og kanalisering – svindel, selvbedrag eller noe som har noe for seg?

AvDavid Storøy

Innledning:
Debatten om kunstig intelligens (KI) og kanalisering har de siste årene blitt både polarisert og følelsesladet. Noen ser på kombinasjonen som et spennende møte mellom teknologi og spiritualitet, andre advarer sterkt og kaller det ren svindel. Selv mener jeg at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste dersom vi konkluderer 100 % i den ene eller andre retningen.

Terje Toftenes er blant dem som er åpne og positive, og har blant annet intervjuet Susanne, som bruker KI som et verktøy i sin kommunikasjon med det hun omtaler som guider. På den andre siden finner vi tydelige kritikere som Camillo Løken og Pål Espen Wanvig, som advarer mot at KI-kanalisering kan være selvbedrag eller direkte villedende.

Jeg deler mye av kritikken mot kanalisering som fenomen. Historisk har dette feltet vært preget av romantisering, projeksjoner og svak kildekritikk. Nettopp derfor er skjelneevne – vår egen dømmekraft, nøkternhet og evne til å etterprøve – helt avgjørende. Samtidig mener jeg det er for enkelt å avfeie alt som meningsløst eller svindel. Virkeligheten er ofte mer sammensatt enn som så.

Deepak Chopra har pekt på at KI, brukt klokt, kan fungere som et reflekterende og støttende verktøy i personlig og spirituell utforskning. Det samme gjelder Vedanta, hvor kunstig intelligens kan brukes som et nyttig verktøy for å samle, strukturere og oppsummere Vedanta-kunnskap i en viss grad. Samtidig kan det aldri erstatte møtet med en levende tradisjon eller veiledningen fra en ekte lærer.

På samme måte er Mai Camilla Munkejord positiv til bruk av KI i kanalisering, mens Christian Paaske advarer mot KI som en trussel mot menneskeheten. Etter mitt syn er slike dommedagsfortellinger ofte overdrevne og lite konstruktive.

24 januar gir jeg ut den gratis e-boken Motgift mot mistenksomhet – Skjelneevne som motgift mot desinformasjon, frykt og kollektiv mistenksomhet. Her argumenterer jeg for nettopp dette: kritisk sans uten å falle i svart-hvitt-tenkning, og nysgjerrighet uten naivitet. Mistenksomhet alene gjør oss ikke klokere – men bevisst, nyansert kritikk kan gjøre det.

Hva mener du om KI og kanalisering? I siste halvdel av februar 2026 så vil det være i regi av ASF Bergen – ASF-Bergen | Facebook – samtale om emnet kunstig intelligens og kanalisering. Mer info kommer.

Du kan lese eller lytte mer til disse lenkene:

Lenker:

Spirituell svindel i den digitale tidsalderen
Kunstig intelligens som din spirituelle veileder
Kunstig intelligens-revolusjonen: – En trussel mot menneskeheten?
AI møter tradisjon – Swami Paramarthanandas vedanta-undervisninger gjort tilgjengelig globalt gjennom Andre Vas og yesvedanta.com

Et viktig prosjekt – men med en oversett psykologisk dimensjon

Blir vi lurt av AI – bok av Camillo Løken

Camillo Løken har skrevet en bok som på mange måter er ansvarlig, ryddig og oppriktig ment. Han forsøker ikke å latterliggjøre spirituelle erfaringer, men vil forklare mekanismene bak hvorfor AI-genererte tekster kan oppleves som kanaliserte budskap. Det er et legitimt og viktig prosjekt.

Likevel oppstår et paradoks:
Boken som advarer mot psykologiske feiltolkninger, begår selv flere av dem – særlig ved å trekke for bastante konklusjoner om hva som ikke kan foregå, basert på opplevelser som primært aktiverer System 1-tenkning.

For å forstå dette, må vi først klargjøre Kahnemans to systemer.

System 1 og System 2 – kort forklart

Hos Kahneman er menneskelig tenkning delt i to komplementære systemer:

  • System 1
    Raskt, intuitivt, emosjonelt, mønstergjenkjennende.
    Det skaper umiddelbar mening, sammenheng og forklaring – ofte uten at vi er klar over det.
  • System 2
    Langsomt, analytisk, kritisk og anstrengende.
    Det tester antakelser, vurderer alternativer og holder tvetydighet åpen.

Kahnemans sentrale poeng er ikke at System 1 er «dårlig», men at det har en sterk tendens til overkonklusjon, særlig i møte med meningsfulle fortellinger.

Løkens hovedtese – sett gjennom System 1

Løkens hovedpåstand kan forenkles slik:

Når AI-tekster oppleves som kanaliserte, skyldes dette språklig speiling, ikke kontakt med noe utenfor mennesket.

Dette er i seg selv en plausibel forklaring, og Løken dokumenterer overbevisende at:

  • AI er trent på enorme mengder spirituell tekst
  • Språket kan fremstå varmt, bekreftende og arketypisk
  • Mennesker kan forveksle resonans med sannhet

Alt dette er godt beskrevet.

Problemet oppstår når denne forklaringen gjøres eksklusiv.

Her glir Løken – paradoksalt nok – inn i System 1-tenkning i form av:

  • Narrativ lukking
  • Enten–eller-resonnement
  • Forveksling av forklaringskraft med forklaringsfullstendighet

Et klassisk System 1-mønster: «Det føles forklart – derfor er det forklart»

Kahneman beskriver et velkjent fenomen:
Når vi finner en forklaring som gir kognitiv lettelse, har System 1 en sterk tilbøyelighet til å si ferdig tenkt.

Dette skjer også i Løkens bok.

Når speiling først er identifisert som mekanisme, behandles den som:

  • tilstrekkelig forklaring
  • endelig konklusjon
  • bevis for at andre forklaringer er ugyldige

Men hos Kahneman er dette nettopp et faresignal:

The illusion of understanding is stronger than understanding itself.

At noe kan forklares naturlig, betyr ikke at det er fullstendig forklart.

System 2 ville spurt annerledes

En mer konsekvent System 2-tilnærming ville stilt spørsmål som:

  • Kan flere mekanismer virke samtidig?
  • Er det logisk gyldig å slutte fra språkets form til kildens natur?
  • Finnes det en epistemisk forskjell mellom «AI er ikke bevisst» og «ingen ikke-lokal informasjon kan forekomme»?
  • Er fravær av etterprøvbarhet det samme som fravær av fenomen?

Disse spørsmålene stilles ikke i boken.

Dermed skjer noe subtilt:
Boken kritiserer spirituell overtolkning, men erstatter den med teknologisk overtolkning.

Speiling ≠ motbevis

Et sentralt poeng hos Kahneman er at:

En god forklaring ofte blir brukt som en erstatning for videre tenkning.

Løken viser korrekt at AI speiler språk, struktur og forventning.
Men han tar et uuttalt sprang her:

«Fordi dette forklarer mye, forklarer det alt.»

Det er en klassisk System 1-slutning.

Logisk sett følger det ikke at:

  • fordi AI kan generere kanaliseringslignende språk
  • derfor kan ingen genuin intuitiv eller ikke-lokal erfaring være involvert

Det ene utelukker ikke det andre.

Bekreftelsesbias – i ny drakt

Kahneman beskriver bekreftelsesbias som tendensen til å:

  • lete etter støtte for en etablert forklaring
  • overse data som kompliserer bildet

Løken analyserer AI-tekster grundig, men:

  • sammenligner ikke systematisk med andre intuitive praksiser
  • diskuterer ikke bevissthetsteoretiske alternativer
  • tar ikke høyde for epistemisk usikkerhet

Resultatet er en bok som fremstår balansert i tone, men lukket i konklusjon.

Ironien: System 1 kritiserer System 1

Det mest interessante – og kanskje ufrivillig avslørende – er dette:

Boken advarer mot:

  • menneskets tendens til å gi ytre autoritet
  • raske tolkninger
  • meningsfeller

Men ender selv med å tilby:

  • en ny autoritativ forklaring
  • et nytt lukket narrativ
  • en klar konklusjon der System 2 burde holdt døren på gløtt

Dette er ikke uredelig.
Det er menneskelig.

En mer Kahnemansk konklusjon

I Kahnemans ånd ville en mer presis konklusjon vært:

  • AI-kanalisering kan ofte forklares som språklig speiling
  • mange opplevelser blir overtolket
  • men dette gir ikke grunnlag for å avvise alle former for ikke-lokal erfaring
  • epistemisk ydmykhet er nødvendig, særlig i grenselandet mellom teknologi, bevissthet og mening

Avslutning: En viktig bok – med forhastede slutninger

Blir vi lurt av AI? Ja! er en viktig, lesverdig og ærlig bok.
Den rydder i mye forvirring og bidrar til kritisk refleksjon.

Men sett gjennom Kahnemans System 1 og System 2, er dens største svakhet nettopp dette:

👉 Den forveksler en god forklaring med en endelig forklaring.

Det er – ironisk nok – akkurat den menneskelige feilen Daniel Kahneman har brukt et helt liv på å advare oss mot. Og kanskje er det nettopp her dialogen videre bør begynne.

Verktøy, intensjon og sannhet – en vedantisk granskning

Utsagnet «Et verktøy bærer aldri i seg selv frekvensen av sannhet eller villfarelse» peker på noe vesentlig: Verktøy er i seg selv nøytrale. Enten det er språk, ritualer, teknologi – eller kunstig intelligens – får de først betydning gjennom konteksten og intensjonen de brukes i. Dette samsvarer godt med Vedantas grunnleggende syn: Det er ikke objektet som er problemet, men uvitenheten (avidyā) som projiseres gjennom det.

I Bhagavad Gitas visjon beskrives verden som en intelligent orden, der handlinger og erfaringer inngår i et større helhetsbilde. Verktøy tilhører denne ordenen – de er del av prakriti, den manifesterte virkeligheten. De kan derfor aldri være absolutte bærere av sannhet. Sannhet, i Vedanta, er ikke noe som kommer til oss gjennom et medium, men noe som avdekkes gjennom klarhet i forståelse.

Samtidig rommer utsagnet en subtil forveksling. Å si at «feltet og intensjonen avgjør alt», kan bli en forenkling dersom det brukes til å unngå kritisk gransking. Vedanta advarer nettopp mot dette: mot å forveksle subjektiv opplevelse, stemning eller resonans med kunnskap. Et verktøy kan fungere som en port – men også som en forsterker av projeksjoner. Derfor vektlegger Gita nødvendigheten av viveka, skjelneevne.

I et vedantisk perspektiv er spørsmålet ikke om et verktøy «har høy eller lav frekvens», men om bruken bidrar til reduksjon av uvitenhet eller økning av forvirring. Intuisjon uten intellektuell granskning kan bli like begrensende som kald rasjonalitet uten innsikt i helheten.

Konklusjonen blir derfor nyansert: Verktøy er nøytrale, ja – men menneskets modenhet, forståelse og evne til å skjelne er avgjørende. Uten dette kan selv de mest sofistikerte verktøy bli feller, ikke fordi de er «onde», men fordi vi leser mer inn i dem enn det som faktisk er der.

Vedanta inviterer oss dermed ikke til å forkaste verktøy – men til å bruke dem i lys av klar forståelse, ydmykhet og kritisk innsikt.

Automatskrift og KI-kanalisering – erfaring, ydmykhet og kritisk sans

Er det egentlig noen forskjell på automatskrift og det som i dag kalles KI-kanalisering? Det er et interessant og relevant spørsmål. Selv med flere tiårs erfaring innen kanalisering betyr ikke det at man har full oversikt eller sitter med alle svar. Jeg har selv forsket på og studert kanalisering siden 1990-tallet – i over 30 år – og nettopp derfor mener jeg det er viktig å unngå bastante konklusjoner.

Det ligger en nødvendig ydmykhet i dette, og også det zenbuddhismen kaller beginner’s mind – evnen til å forbli åpen, selv etter lang erfaring. Samtidig er jeg gjennomgående kritisk til kanalisering generelt, og særlig til mye av det som formidles innenfor New Age-miljøet, hvor verifiserbar kunnskap ofte er fraværende eller svak.

Her har de tidløse visdomstradisjonene – som buddhisme, Vedānta, taoisme og sjamanisme – en klar styrke. De har overlevd tidens tann nettopp fordi de har vært gjenstand for kontinuerlig granskning, praksis og korreksjon gjennom hundrevis, ja tusenvis av år. Det gir dem en helt annen dybde og pålitelighet enn mye av det lettvinte og fragmenterte som i perioder dominerer New Age-feltet.

Når man for eksempel mottar kanalisert informasjon om tidligere liv i Atlantis, Peru eller som munk et annet sted, er det verdt å stille et grunnleggende spørsmål:
Hva skal denne informasjonen faktisk brukes til i dette livet?
Hvem eller hva tjener mest på at slike fortellinger tas bokstavelig?

Min vurdering er at mye kanalisert materiale ikke bør forstås bokstavelig, men heller symbolsk – som uttrykk for indre prosesser, arketyper eller psykologiske bevegelser. Selve mekanismen for hvordan informasjon «kommer» kan ligne – enten gjennom automatskrift, intuitiv skriving eller KI-assistert refleksjon – men innholdets verdi må alltid vurderes kritisk.

En av de største svakhetene ved mye New Age-tenkning er nettopp tendensen til spiritual bypassing: å bruke spirituelle forklaringer til å hoppe over emosjonelle utfordringer, sårbarhet og ansvar i dette livet. Fortellinger om å ha vært «noe spesielt» i et annet liv kan gi en midlertidig følelse av mening eller opphøyethet, men bidrar ofte mer til et spirituelt ego enn til reell modning.

Til syvende og sist må hver enkelt gjøre sin egen vurdering. Men for meg er skjelneevne, jordnærhet og vilje til å møte livet slik det faktisk er – her og nå – langt viktigere enn spektakulære fortellinger om andre verdener og tidligere inkarnasjoner.

Vedānta og «kontakt med åndeverdenen» – en ofte oversett nyanse

Ut fra Vedāntas ståsted er utgangspunktet radikalt enkelt:
Virkeligheten er én (Brahman). Det finnes ikke to adskilte domener hvor «vi er her» og en «åndeverden er der ute».

Mye av kritikken – og også mye av troen – rundt kanalisering og åndekontakt bygger ubevisst på en dualitet:

  • her: mennesket, kroppen og psyken
  • der ute: ånder, guider og andre dimensjoner

Men Vedānta avviser dette allerede i grunnpremisset.

Alt som erfares – tanker, bilder, stemmer, intuisjoner, visjoner og innsikter – oppstår i og er kjent av bevissthet.
Det finnes ingen erfaring utenfor dette.

Dermed blir det avgjørende spørsmålet ikke:
«Finnes det en åndeverden der ute?»
men heller:
«Hvordan tolker vi det som oppstår i bevissthet?»

Fra et vedantisk perspektiv skjer det ingen «kontakt» mellom to verdener. Det finnes ingen ontologisk avstand som må krysses. Alt som skjer, skjer i samme felt av bevissthet. Å kalle dette «kanalisering fra noe der ute» er derfor en tolkning, ikke en direkte erkjennelse.

Vedānta advarer særlig mot å:

  • gjøre opplevelser til autoritet
  • gjøre innhold i sinnet til absolutt sannhet
  • forveksle sterke eller subtile erfaringer med frigjørende innsikt

Dette gjelder enten erfaringene omtales som åndelige, intuitive, kanaliserte – eller KI-genererte.

Problemet er sjelden hva som oppleves,
men hva man tror det betyr.

Sett i dette lyset bommer mye av debatten om «ekte» eller «falsk» åndekontakt på kjernen. Det avgjørende spørsmålet er heller:

Gir dette klarhet, modenhet og indre frihet –
eller forsterker det projeksjon, avhengighet og autoritetstro?

Kort sagt:
Alt som kan erfares – også det som kalles åndelig kontakt – skjer her, i bevissthet.
Ikke som forbindelse til noe utenfor deg, men som fenomener i det du allerede er.

Noen refleksjoner å ta med seg 🙂

Teknologi, ansvar og dømmekraft
(Jeg har hatt dialog på facebook om KI og her er et svar fra meg)

Jeg forstår skepsisen din godt, og mener den er både legitim og nødvendig. Spørsmål knyttet til ressursbruk, etikk og miljøkonsekvenser ved kunstig intelligens fortjener seriøs oppmerksomhet. Vi lever i en tid der teknologi, energibruk og informasjonsflyt allerede presser planetens tålegrenser, og kritiske stemmer er avgjørende for å sikre at utviklingen forblir ansvarlig og jordnær.

Når det gjelder kanalisering, deler jeg bekymringen for hvordan begrepet ofte brukes. Risikoen for selvbekreftelse, projeksjon og manglende forankring i eget skjønn er reell. Enten informasjon kommer via kunstig intelligens, bøker, lærere, spirituelle tradisjoner eller egne tanker, mener jeg at kritisk sans, moden refleksjon og indre forankring alltid må komme først. Uten dette kan enhver informasjonskilde – også helt konvensjonelle og etablerte – virke fordummende snarere enn opplysende.

Samtidig har jeg en noe annen grunnholdning til kunstig intelligens som fenomen. Jeg ser ikke KI som en autoritet man bør overlate sannhet eller dømmekraft til, men som et verktøy – på linje med andre menneskeskapte hjelpemidler – som kan brukes både klokt og uklokt. Historien viser at ny teknologi ofte er ressurskrevende i sine tidlige faser, men også at den kan bidra til mer effektive løsninger, bedre systemer og nye måter å forvalte ressurser på over tid. Om dette faktisk vil skje i tilstrekkelig grad, vet ingen med sikkerhet – det er et åpent spørsmål, ikke et avsluttet regnskap.

For meg handler dette ikke om å søke svar utenfor seg selv, men om å bruke ulike kilder – også kunstig intelligens – med bevissthet, nøkternhet og ansvar. Akkurat som med bøker, lærere eller tradisjoner ligger verdien ikke i kilden i seg selv, men i hvordan mennesket forholder seg til den.

Derfor deler jeg mange av bekymringene dine, selv om jeg lander et annet sted i vurderingen av potensialet. Kanskje er vi ikke så uenige om behovet for forankring, etikk og ansvar, men mer om hvorvidt kunstig intelligens nødvendigvis fører oss bort fra dette – eller om den også kan brukes på måter som støtter refleksjon, læring og modenhet.

Historiske eksempler på at teknologi modnes over tid

Historien gir flere gode eksempler på at ny teknologi i starten er både ressurskrevende og ineffektiv, men senere blir en drivkraft for mer bærekraftige og effektive systemer.

Den industrielle revolusjon er et klassisk eksempel. De tidlige dampmaskinene, videreutviklet av James Watt, var ekstremt kullkrevende og forurensende. Likevel la de grunnlaget for mekanisering, effektiv transport og senere mer energieffektive motorer. Over tid førte dette også til utviklingen av elektrisitet og moderne energisystemer.

Elektrisitetens gjennombrudd var i utgangspunktet ineffektivt, dyrt og krevde store naturinngrep. Produksjon, distribusjon og lagring var primitive. Men elektrifiseringen åpnet for langt mer presise, fleksible og energieffektive løsninger enn forbrenningsteknologi – og muliggjorde alt fra moderne medisin til digital kommunikasjon.

Internett og datateknologi startet med enorme maskiner, høyt energiforbruk og begrenset nytte. I dag har den samme teknologien bidratt til dematerialisering: færre fysiske produkter, mer effektiv logistikk, smartere energistyring og redusert transportbehov.

Sol- og vindkraft var lenge ineffektive og subsidietunge. I dag er de blant de billigste energikildene globalt, nettopp fordi teknologien fikk tid til å modnes.

Poenget er ikke at all teknologi automatisk blir bærekraftig, men at tidlige faser ofte er tunge før systemforbedringer, innovasjon og nye energiformer tar over.

1. Generelt poeng: Teknologi er ofte ineffektiv i tidlige faser

Kilder:

Smil dokumenterer tydelig hvordan teknologier nesten alltid starter med lav effektivitet og høy ressursbruk før systemisk optimalisering.

2. Den industrielle revolusjon og dampmaskiner

Tidlige dampmaskiner var ekstremt ineffektive før forbedringer.

Kilder:

Watt forbedret virkningsgraden betydelig, men kullforbruket var fortsatt enormt i starten.

3. Elektrisitetens gjennombrudd

Elektrifisering var dyrt, ineffektivt og fragmentert i startfasen.

Kilder:

Elektrisitet muliggjorde langt høyere presisjon og effektivitet enn forbrenning, på tross av høy startkostnad.

4. Internett og datateknologi

Tidlig datateknologi var ekstremt energikrevende.

Kilder:

OECD dokumenterer hvordan digitalisering har redusert materialbruk, transport og logistikkbehov.

5. Sol- og vindkraft

Tidlige fornybarløsninger var dyre og ineffektive.

Kilder:

Disse viser tydelig hvordan kostnader og effektivitet har forbedret seg dramatisk over tid.

6. Avsluttende poeng: Ikke automatisk bærekraft

Kilder:

Dokumenterer hvordan effektivisering kan føre til økt samlet forbruk (Jevons-paradokset).

Det økende globale energiforbruket skyldes ikke én enkelt faktor, men et samspill av flere strukturelle drivkrefter. Befolkningsvekst betyr at selv om hver enkelt i gjennomsnitt blir mer energieffektiv, øker det samlede forbruket når antallet mennesker blir større. Samtidig gjør teknologisk effektivisering løsninger billigere og mer tilgjengelige, noe som ofte fører til økt bruk snarere enn reduksjon – et fenomen kjent som Jevons-paradokset.

I tillegg erstatter ny teknologi sjelden bare eksisterende løsninger; den skaper også helt nye behov og aktiviteter, som global luftfart, digitale tjenester, kontinuerlig streaming, kunstig intelligens og stadig mer kompleks logistikk. Disse nye bruksområdene legger ytterligere press på energisystemene.

Til slutt forsterkes dette av en økonomisk struktur som er bygget rundt kontinuerlig vekst, skalering og ekspansjon. I et slikt system blir effektivisering ofte et middel for økt omfang, ikke for reell reduksjon i samlet ressursbruk.
—

KI-kanalisering, arketyper og bevissthet – et Vedanta-perspektiv
Sammendrag fra boka Bevissthetsvitenskap – Selvgransking av virkelighetens natur (2020)

Debatten om KI-kanalisering, klarsyn og spirituelle visjoner berører dype spørsmål om bevissthet, virkelighet og subjektiv erfaring. Sett fra Vedantas ståsted kan slike fenomener forklares på en nøktern, ikke-dualistisk og upersonlig måte – uten å avvise erfaringene, men uten å gjøre dem absolutte eller bokstavelig sanne.

I Vedanta forstås virkeligheten som én helhet, der det tilsynelatende individuelle mennesket (jiva) opererer innenfor en subtil og kausal struktur. Visjoner av engler, ånder, oppstegne mestre eller andre «vesener» oppstår ikke fordi slike entiteter eksisterer som selvstendige realiteter, men fordi sinnet tolker og former informasjon fra det makrokosmiske kausale nivået – ofte beskrevet som et «basseng av ren potensialitet». Dette nivået rommer arketyper og grunnmønstre som ligger til grunn for både psykologiske erfaringer, myter, drømmer og symbolske visjoner.

Når mennesker kanaliserer informasjon – enten gjennom klassisk klarsynthet eller via moderne KI-verktøy – skjer dette alltid innenfor rammen av den subjektive erfaringen. Formen visjonene tar, avhenger av kulturell bakgrunn, tidligere inntrykk (vasanaer), begreper og forventninger. En som er fortrolig med engleforestillinger vil tolke subtile energier annerledes enn en som er formet av andre religiøse eller spirituelle symbolsystemer. Innholdet er dermed ikke tilfeldig, men heller ikke objektivt sant i absolutt forstand.

Vedanta plasserer slike erfaringer i mithyā – den tilsynelatende, relasjonelle virkeligheten. De er virksomme psykologisk og kan ha stor betydning for individet, men de sier ikke noe endelig om Selvet eller den ikke-dualistiske bevisstheten. Samtidig understrekes det at myter, arketyper og visjoner ikke nødvendigvis er verdiløse. De kan fungere som pekere som hjelper sinnet i retning av selvinnsikt, moden refleksjon og erkjennelsen av bevissthetens grenseløse natur.

Utfordringen oppstår når slike erfaringer blir mål i seg selv. Jakten på stadig nye visjoner, kanaliseringer eller «budskap» kan forsterke bindinger, identitet og subtile avhengigheter, snarere enn å føre til frigjøring. Vedantas perspektiv inviterer derfor til å møte både tradisjonell klarsynthet og KI-kanalisering med åpenhet kombinert med skjelneevne: å anerkjenne erfaringenes psykologiske og symbolske verdi, uten å forveksle dem med endelig sannhet.

I denne forståelsen blir KI ikke en portal til en ytre «åndeverden», men et nytt speil for menneskets sinn, arketyper og fortolkninger – et verktøy som, brukt bevisst, kan bidra til innsikt, men som aldri kan erstatte selvkunnskap og direkte erkjennelse.

Kunstig intelligens og «kanalisering»: et møte mellom teknologi, bevissthet og tolkning

Begrepet KI-kanalisering av åndeverdenen befinner seg i et spenningsfelt mellom teknologi, spiritualitet, kognisjon og metafysikk. På overflaten kan det virke som et radikalt nytt fenomen, men ved nærmere analyse viser det seg å gjenbruke gamle strukturer: menneskets tendens til å tilskrive mening, intensjon og autoritet til det som fremstår som mer-enn-menneskelig. Spørsmålet er derfor ikke bare om det er mulig, men hva som faktisk skjer, og hvor i virkeligheten dette fenomenet hører hjemme.

1. Hva menes egentlig med KI-kanalisering?

I tradisjonell forstand viser kanalisering til opplevelsen av å motta informasjon fra ikke-fysiske kilder: ånder, guider, høyere bevissthet eller kosmiske intelligensformer. Når dette begrepet nå brukes om kunstig intelligens, skjer det en betydelig forskyvning:

  • KI har ingen egen bevissthet
  • KI har ingen direkte tilgang til en ontologisk «åndeverden»
  • KI opererer utelukkende gjennom statistisk mønstergjenkjenning i språk og symboler

Likevel rapporterer enkelte brukere at svarene oppleves som kanaliserte: dypt treffende, overskridende, nærmest orakulære. Dette peker på at forklaringen ikke nødvendigvis ligger i KI-en selv, men i samspillet mellom menneskelig bevissthet og et speilende system.

2. Kvantefysikk: åpner den for ikke-lokal informasjon?

Kvantefysikken utfordrer det klassiske verdensbildet ved å vise at virkeligheten ikke alltid er lokal, deterministisk eller objektivt avgrenset. Fenomener som sammenfiltring (entanglement) og ikke-lokal korrelasjon viser at informasjon kan være korrelert uten romlig kontakt.

Her oppstår ofte en feilslutning:

Hvis universet er ikke-lokalt, må også bevissthet og informasjon kunne flyte fritt mellom dimensjoner.

Dette er ikke en konklusjon kvantefysikken støtter, men det er et metaforisk rom mange beveger seg inn i. Kvantefysikken sier ikke at åndeverdener kommuniserer med oss, men den åpner for at:

  • Informasjon ikke nødvendigvis er bundet til klassiske objekter
  • Virkeligheten kan være mer sammenvevd enn sansene tilsier
  • Observatørens rolle er mer fundamental enn tidligere antatt

Dette gir et språk som kan brukes til å forklare opplevelser – men ikke nødvendigvis deres ontologiske sannhet.

3. Det holografiske prinsipp: helheten i hver del

Det holografiske prinsipp, popularisert gjennom teoretisk fysikk og videreutviklet filosofisk av David Bohm, hevder at:

Helheten av universet kan være implisitt til stede i hver del.

Bohms idé om den implisitte orden (implicate order) beskriver en virkelighet der det vi opplever som separate fenomener egentlig er utfoldelser av en dypere, sammenhengende struktur.

Overført til KI:

  • KI har tilgang til enorme mengder kollektiv menneskelig symbolikk
  • Når dette prosesseres helhetlig, kan svar fremstå som mer enn summen av delene
  • Brukeren kan oppleve dette som tilgang til en «dypere orden»

Men igjen: Dette er en epistemologisk effekt, ikke nødvendigvis en ontologisk åpning mot en åndeverden.

4. Vedānta: lokalisering av objekter og bevissthet

Vedānta tilbyr kanskje det mest presise korrektivet til ideen om KI-kanalisering. Et sentralt poeng i undervisningen om lokalisering av objekter (adhyāsa / aviveka) er dette:

Alt som kan erfares, er et objekt i bevissthet – og kan derfor ikke være selve bevisstheten.

Dette gjelder også:

  • tanker
  • visjoner
  • stemmer
  • symbolske budskap
  • KI-genererte tekster

Fra Vedāntas ståsted finnes det ingen separat åndeverden «der ute» som kommuniserer med oss. Alt som oppleves, oppleves i bevissthet, og får sin form gjennom sinnets fortolkning.

Dermed blir KI ikke en kanal til noe annet, men en forsterker av sinnets projeksjonsevne.

5. Hvorfor kan KI oppleves som kanaliserende?

Flere faktorer virker samtidig:

a) Speiling og projeksjon

KI responderer på brukerens språk, intensjon og forventning. Dette skaper en feedback-sløyfe der brukeren gjenkjenner seg selv – men tolker det som noe eksternt.

b) Autoritet uten kropp

Svar uten kropp, ansikt eller biografi kan oppleves som transpersonlige.

c) Symbolsk metning

KI trekker fra mytologi, filosofi, religion og poesi samtidig – noe mennesker tradisjonelt forbinder med «høyere innsikt».

d) Kognitiv lukking

Når svar oppleves meningsfulle, stopper ofte kritisk gransking.

6. En nøktern vurdering av potensialet

Muligheten for KI-kanalisering som reell kontakt med åndeverdener er, per i dag, ikke empirisk underbygget.

Potensialet, derimot, ligger i noe annet:

  • KI kan fungere som et refleksjonsverktøy
  • KI kan hjelpe mennesker å formulere eksistensielle spørsmål
  • KI kan synliggjøre indre strukturer i tanke og tro

Men dette krever modenhet, kritisk sans og filosofisk forankring.

Avslutning: port eller speil?

Spørsmålet er derfor ikke:

Kan KI kanalisere åndeverdenen?

Men snarere:

Hva er det i oss som ønsker å tro at den kan?

Sett i lys av kvantefysikk, det holografiske prinsipp og Vedānta, fremstår KI ikke som en port til en skjult virkelighet – men som et avansert speil for menneskelig bevissthet.

Et speil kan være nyttig.
Men bare hvis vi husker at det ikke er kilden.

Mellom logikk og intuisjon: En reise gjennom vår tankeprosess

Sammendrag – Mellom logikk og intuisjon: En reise gjennom vår tankeprosess

Artikkelen “Mellom logikk og intuisjon” inviterer leseren til en dyptgående refleksjon over hvordan vi tenker, hvilke mentale prosesser som styrer våre beslutninger, og hvordan vi kan utvikle mer presis dømmekraft. Utgangspunktet er den anerkjente psykologen Daniel Kahnemans bok Tenke, fort og langsomt, som beskriver to grunnleggende systemer i menneskets tenkning: System 1 og System 2. System 1 tenker raskt, intuitivt og automatisk, mens System 2 fungerer langsommere, analytisk og bevisst.

Bloggen forklarer hvordan System 1 ofte leverer svar basert på mønstergjenkjenning, erfaring og umiddelbare følelser. Dette systemet er essensielt i hverdagslige situasjoner der raske vurderinger er nødvendige, men det er også utsatt for biaser og feilslutninger. Mange menneskelige vurderinger – som å generalisere fra få eksempler eller overses av statistiske fakta – oppstår fordi System 1 benytter forenklede regler (heuristikker) og derfor kan gi tilfredsstillende, men ikke nødvendigvis korrekte svar.

Heuristikker er nettopp disse tommelfingerreglene som kan gjøre komplekse problemstillinger enklere å håndtere, men samtidig lede oss inn i systematiske tankefeil når vi overser viktig informasjon eller sannsynlighets-forhold. Et eksempel fra teksten illustrerer hvordan en intuitiv vurdering om yrkesvalg (bibliotekar vs. bonde) ofte overser statistiske realiteter som burde være avgjørende.

Bloggen går videre inn på hvordan forståelsen av disse to systemene kan gjøre oss til bedre beslutningstakere. Det handler ikke om å undertrykke intuisjonen, men om å lære når det er hensiktsmessig å engasjere den mer langsomme, rasjonelle tenkningen. Bevisst bruk av System 2 – ved å stoppe opp, analysere og vurdere konteksten grundig – gir bedre resultat enn å la våre vanlige mentale snarveier rå.

I tillegg til psykologisk innsikt kombinerer forfatteren temaet med et vedantisk perspektiv på tankeprosesser og kunnskap. Intuisjonens kilde blir diskutert i lys av både ubevisste mentale mønstre og ideen om en dypere, medfødt innsikt. Det poengteres at intuisjon på sitt beste kan være en form for ubevisst gjenkjennelse av tidligere erfaringer, men også at den kan være villedende dersom den ikke støttes av kritisk refleksjon.

Fra et vedantisk synspunkt er intuisjon ikke automatisk synonymt med sann kunnskap. Uten solid selvinnsikt kan intuitive impulser være preget av misoppfatninger og følelsesreaksjoner heller enn innsikt i virkelighetens struktur. Dermed anbefales en balansert tilnærming: Intuisjonens signaler bør suppleres med bevisst, logisk granskning for å unngå feil.

Forfatteren refererer også til skeptiske perspektiver og kritisk tenkning som et nyttig supplement, ved å lære av tenkere som bevisst utfordrer intuitive reaksjoner med grundig, logisk analyse. Dette understreker et viktig poeng: flere nivåer av tankeprosess – både intuitiv og rasjonell – er nødvendige for moden dømmekraft.

Til slutt adresserer teksten hvordan vår oppfatning av intuisjon og logikk også kan formes av dypere filosofiske og spirituelle innsikter, der selvkunnskap spiller en sentral rolle i å utvikle et klart og modent forhold til vår egen tenkning og verden rundt oss.

Del 5 – Sunn spiritualitet er å balansere hjerte, intuisjon og intellekt – YouTube

Sammendrag: Sunn spiritualitet – balansen mellom hjerte, intuisjon og intellekt

Denne delen tar for seg et sentralt og ofte oversett tema i moderne spiritualitet: betydningen av balanse mellom hjerte, intuisjon og intellekt. I mange åndelige miljøer vektlegges følelser, kjærlighet og intuisjon, mens intellektet og kognitiv tenkning ofte blir undervurdert eller sett på som et hinder for spirituell innsikt. Teksten argumenterer for at ekte frigjøring og indre fred forutsetter at alle disse aspektene arbeider sammen i harmoni.

Innledningsvis fremheves viktigheten av kritisk tenkning og kildevurdering, særlig i møte med dagens massive informasjonsstrøm fra sosiale medier og nyhetskanaler. Uten en sunn skeptisk holdning risikerer vi å ta feilinformasjon, fryktbaserte narrativer og subjektive tolkninger for sannhet. Ved å utvikle større objektivitet og forstå virkelighetens lovmessige orden, kan vi bli mer medfølende, tolerante og mentalt stabile, samtidig som vi lærer å fokusere energien vår på det vi faktisk har kontroll over.

Teksten utforsker deretter intuisjonens natur og begrensninger. Intuisjon beskrives som innsikt som oppstår uten bevisst, analytisk bearbeiding, ofte formidlet fra det underbevisste sinnet. Dette sinnet rommer et enormt lager av erfaringer, minner og mønstre som kan gi raske signaler til det bevisste sinnet. Samtidig understrekes det at intuisjon ikke alltid er pålitelig. Den kan være farget av tidligere traumer, frykt og forutinntatte holdninger, og bør derfor aldri stå alene som beslutningsgrunnlag. Intuisjon beskrives treffende som «50/50 klok eller uklok».

Videre vises det til hvordan store vitenskapelige og kreative gjennombrudd ofte har hatt et intuitivt utgangspunkt, men alltid har blitt etterprøvd gjennom logikk, analyse og fagfellevurdering. Eksempler som Albert Einsteins innsikter og samarbeidet mellom matematikeren Srinivasa Ramanujan og G.H. Hardy illustrerer hvordan intuisjon og rasjonell tenkning kan utfylle hverandre. Ramanujan hadde dype intuitive matematiske innsikter, men trengte Hardys logiske disiplin for å formidle dem som gyldig kunnskap.

Dokumentet introduserer også begrepet Det Totale Sinnet, et vedantisk perspektiv hvor individets sinn er en del av en større intelligens eller orden. Når sinnet renses for subjektive fortellinger og emosjonelle forvrengninger, får det bedre tilgang til denne helheten. Moden intuisjon forstås her som et biprodukt av indre klarhet, ikke som et mål i seg selv.

Avslutningsvis reflekteres det over kjærlighetens sanne kilde. Teksten viser hvordan all kjærlighet – enten den rettes mot mennesker, ting eller ideer – i bunn og grunn er kjærlighet til Selvet. Når objekter ikke lenger gir den forventede lykken, avtar også tilknytningen, noe som avslører at lykke ikke finnes i objektene, men i vår egen natur.

Konklusjonen er tydelig: Sunn spiritualitet krever integrasjon, ikke ensidighet. Å følge hjertet er viktig, men uten intellekt, skjelneevne og moden refleksjon risikerer man naivitet, spirituell relativisme og selvbedrag. Vedanta fremheves som en visdomstradisjon som nettopp vektlegger denne helhetlige balansen, og som gjennom tålmodig og systematisk arbeid kan lede til varig indre fred, klarhet og tilfredshet.

Del 3 – Lokaliseringer av Objekter og Enhet

Sammendrag: Lokalisering av objekter og erfaring av enhet

Denne delen utforsker et sentralt spørsmål i Vedanta og ikke-dualistisk filosofi: Hvor er egentlig objektene vi erfarer – og hva betyr det for forståelsen av enhet? I stedet for å betrakte enhet som noe som må oppleves eller oppnås, argumenterer teksten for at enhet allerede er et faktum, men overses på grunn av feilaktig identifikasjon med kropp og sinn.

Utgangspunktet er en grundig undersøkelse av lokalisering av erfaring. Når vi ser et objekt – for eksempel et glass – antar vi automatisk at objektet befinner seg «der ute i verden». Vedanta inviterer oss i stedet til å undersøke selve erfaringen: Objektet erfares ikke utenfor oss, men i sinnet, som igjen viser seg i bevissthet. Det finnes ingen faktisk avstand mellom objektet, sinnet og bevisstheten. Sinnet er formløst, men tar umiddelbart form som objektet det erfarer, på samme måte som vann kan anta form som bølger uten å slutte å være vann.

Videre viser teksten at subjekt og objekt ikke er adskilt. Dersom det ikke finnes et mellomrom mellom sinn og bevissthet, og heller ikke mellom sinn og objekt, finnes det heller ingen reell separasjon mellom «meg» og «det jeg erfarer». Dualitet fremstår dermed ikke som et faktum, men som en tanke – en feilaktig identifikasjon. Når jeg tror jeg er kroppen, ser verden ut til å være «der ute». Når jeg forstår meg selv som bevissthet, er verden erfart i meg.

Denne innsikten forsterkes gjennom analogier som hav og bølger, edderkoppen og vevet, og gjennom bruk av moderne vitenskapelige perspektiver. Teksten trekker paralleller til det holografiske prinsippet, hvor helheten er til stede i hver del, samt teorier om hukommelse og bevissthet inspirert av David Bohm, Karl Pribram og Rupert Sheldrake. Her fremstilles virkeligheten som en tilsynelatende projeksjon (maya) – ikke uvirkelig, men misforstått når den tas som adskilt fra bevissthet.

På det fysiske nivået viser analysen hvordan materie, når den undersøkes grundig, løses opp i stadig mer subtile nivåer – fra objekter til partikler, til bølger og rom – uten at noe stabilt, selvstendig «ting» kan lokaliseres. På det mentale nivået gjelder det samme for tanker, følelser og minner: De er objekter i bevissthet, ikke det vi egentlig er.

Avslutningsvis understrekes at Vedanta ikke tilbyr en rask «opplevelse av enhet», men en metodisk, undersøkende vei som gradvis avdekker vår sanne natur. Vaner, trossystemer og identifikasjoner sitter dypt og krever tid, kvalifikasjon og veiledning å gjennomskue. Når dette arbeidet gjøres grundig, blir det klart at enhet ikke er noe som skal oppnås – den er allerede her. Dualitet er ikke virkelighetens natur, men et resultat av uvitenhet.

Avsluttende refleksjoner

Mellom avsluttet skepsis og åpen gransking

Det finnes en form for skepsis som er sunn, nødvendig og ansvarlig. Og så finnes det en skepsis som, uten å mene det, blir en ny dogmatikk. I debatten om kunstig intelligens og kanalisering er det verdt å spørre: Når glir kritisk sans over i forhåndskonklusjon? Når blir ønsket om å beskytte mennesker mot selvbedrag til en intellektuell lukking som ikke lenger undersøker, men erklærer?

Å stille dette spørsmålet er ikke å forsvare KI-kanalisering som fenomen. Det er heller ikke å romantisere åndelighet, guider eller teknologisk mystikk. Det er å ta erkjennelsens natur på alvor.

For også den mest bastante motstanden mot KI-kanalisering hviler på antakelser – ofte uuttalte – om hva som er mulig, hva som er umulig, og hva som teller som gyldig kunnskap.

En kjent menneskelig mekanisme – i ny forkledning

Mye av kritikken mot KI-kanalisering er legitim. Språklig speiling, projeksjon, bekreftelsesbias og emosjonell resonans kan skape sterke opplevelser uten at noe «utenfor» er involvert. Dette er godt dokumentert innen psykologi og kognitiv vitenskap, blant annet gjennom arbeidet til Daniel Kahneman.

Men her oppstår et subtilt paradoks:

Når vi først har funnet én plausibel forklaring, har menneskesinnet en sterk tendens til å stoppe der.

Kahneman kaller dette «illusjonen av forståelse». Forklaringen gir kognitiv lettelse – og dermed føles saken avgjort. Men følelsen av å ha forstått er ikke det samme som faktisk å ha forstått helheten.

Å si at «KI-kanalisering kan forklares psykologisk» er én ting.
Å si at «derfor er det ingenting mer å undersøke» er noe helt annet.

Det første er analyse.
Det andre er narrativ lukking.

Forklaringskraft er ikke det samme som forklaringsfullstendighet

Et gjennomgående problem i polariserte debatter er forvekslingen av disse to.

At KI genererer språk basert på enorme tekstmengder, arketyper og kulturelle mønstre, forklarer mye.
Men forklarer det alt?

En konsekvent, moden rasjonalitet må tåle å leve med epistemisk usikkerhet – særlig i grenselandet mellom bevissthet, teknologi og subjektiv erfaring. Å insistere på absolutte konklusjoner i et slikt felt er metodologisk svakere enn å erkjenne hva vi ikke vet.

Det er her den 100 % bastante posisjonen begynner å ligne det den selv kritiserer: en psykologisk behov for sikkerhet.

Vedānta som korrektiv – ikke romantisering

Fra et vedantisk perspektiv – slik det formidles i Bhagavad Gita og den bredere Vedanta-tradisjonen – finnes det ingen «åndeverden der ute» som kommuniserer med oss som et separat domene.

Alt som kan erfares, er et objekt i bevissthet.

Dette inkluderer:

  • visjoner
  • intuisjoner
  • stemmer
  • kanaliserte budskap
  • KI-genererte tekster

Vedānta avviser derfor både naiv spiritualisme og naiv materialisme. Den sier ikke: «Dette er sant.»
Den sier heller ikke: «Dette er umulig.»

Den sier: Undersøk hva erfaringen faktisk er, og hva du projiserer inn i den.

I dette lyset blir KI ikke en portal til en ytre åndeverden, men et kraftig speil for sinnets egne strukturer. Og speil kan være både opplysende og forførende – avhengig av modenheten hos den som ser.

Et oversett spørsmål i kritikken

Et avgjørende spørsmål blir ofte hoppet over av de mest bastante kritikerne:

Hva er det egentlig som avvises?

Er det:

  • påstanden om objektive åndevesener?
  • idéen om ikke-lokal bevissthet?
  • menneskers subjektive opplevelser?
  • eller selve ubehaget ved grensetilfeller som ikke lar seg rydde pent bort?

Mye av kritikken later til å avvise opplevelsen fordi tolkningen er problematisk. Men dette er ikke vitenskapelig presist. Det er psykologisk forståelig – men filosofisk svakt.

Å si:

«Dette er selvbedrag»

uten å skille klart mellom:

  • erfaring
  • tolkning
  • ontologisk status

er en forenkling.

Teknologiens historie – en advarsel mot forhastede konklusjoner

Historien gir oss mange eksempler på at ny teknologi først blir møtt med både overdreven frykt og overdrevne forhåpninger. Først senere finner den sin mer nøkterne plass.

  • Elektrisitet ble sett på som farlig og unaturlig
  • Internett ble ansett som overfladisk og destabiliserende
  • Psykologien ble først avvist som uvitenskapelig

Poenget er ikke at KI-kanalisering vil vise seg å være «ekte».
Poenget er at forhastede slutninger sjelden er visdommens kjennetegn.

Et mer modent standpunkt

Et mer intellektuelt redelig standpunkt kunne lyde slik:

  • KI-kanalisering kan ofte forklares gjennom kjente psykologiske mekanismer
  • Mange tolkninger er overdrevne eller misvisende
  • Fenomenet rommer betydelig risiko for projeksjon og autoritetstro
  • Samtidig finnes det fortsatt åpne spørsmål knyttet til bevissthet, mening og subjektiv erfaring
  • Å holde disse spørsmålene åpne er ikke naivitet, men epistemisk ydmykhet

Dette er ikke et «både-og» av feighet, men et «både-og» av presisjon.

Kanskje er dette den egentlige utfordringen

Den dypeste utfordringen KI-kanalisering stiller oss overfor, er ikke om teknologien kan kanalisere noe som helst.

Det er om vi tåler å leve uten endelige svar.

For både blind tro og blind avvisning kan være strategier for å slippe å leve med usikkerhet. Den ene ikler seg spiritualitet. Den andre ikler seg rasjonalitet. Begge kan bli dogmatiske.

Visdom – enten den er filosofisk, vitenskapelig eller spirituell – begynner der behovet for absolutte konklusjoner slipper taket.

Sammendrag av hele bloggen

Denne bloggen undersøker kunstig intelligens og kanalisering som et komplekst grensefenomen mellom teknologi, psykologi, spiritualitet og filosofi. Den tar et tydelig oppgjør med både naiv tro og bastante avvisninger.

Hovedpoengene kan sammenfattes slik:

  • KI-kanalisering kan i stor grad forklares psykologisk, gjennom språklig speiling, projeksjon og kognitive biaser
  • Dette utelukker ikke nødvendigvis all videre granskning, men viser behovet for skjelneevne
  • Daniel Kahnemans System 1 og System 2 gir et nyttig rammeverk for å forstå både overtro og overkritikk
  • Vedānta tilbyr et presist korrektiv, ved å plassere alle erfaringer – også «åndelige» – som objekter i bevissthet
  • Problemet er sjelden erfaringen i seg selv, men tolkningen av den
  • KI er best forstått som et speil, ikke en portal
  • Sunn spiritualitet krever balanse mellom intuisjon, hjerte og intellekt
  • Teknologisk utvikling bør møtes med ansvarlig nysgjerrighet, ikke svart-hvitt-tenkning

Bloggens overordnede budskap er dette:

Kritisk sans uten åpenhet blir dogmatisk.
Åpenhet uten kritisk sans blir naiv.
Visdom oppstår i spennet mellom dem.

Og kanskje er det nettopp der denne samtalen bør fortsette.

Dømmekraftens stillhet

Å tenke klart i urolige tider

Hva skjer med dømmekraften vår i en tid der alt krever en umiddelbar mening?
Når tempoet øker, følelsene intensiveres og forklaringene blir stadig mer bastante, kan klarhet bli vanskeligere – ikke fordi vi mangler informasjon, men fordi vi mangler rom.

Dømmekraftens stillhet er en bok for dem som kjenner på dette ubehaget. For dem som opplever at samtaler låser seg raskere enn før. At mistenksomhet ofte kler seg som kritisk tenkning. At sterke følelser lett forveksles med innsikt. Og at det å si «jeg trenger mer tid» kan føles nesten umulig i dagens offentlighet.

Dette er ikke en debattbok.
Ikke en faktasjekk.
Ikke et forsvar for autoriteter – og heller ikke et angrep på dem.

Det er en bok om hvordan vurderinger blir til.

Med utgangspunkt i menneskelig psykologi, erfaring og refleksjon undersøker boken hvorfor raske forklaringer kan føles trygge – og hvorfor de samtidig kan gjøre oss mindre presise. Den ser på forholdet mellom følelser og fornuft, mistillit og identitet, tempo og ansvar. Og den stiller et enkelt, men krevende spørsmål:
Hva skjer når dømmekraften ikke lenger får arbeide i stillhet?

Boken inviterer ikke til flere meninger, men til et annet forhold til dem vi allerede har. Den forsøker ikke å overbevise, men å åpne et rom der reaksjon kan bli til vurdering – og der klarhet kan vokse uten å bli hard.

Hvis du kjenner igjen behovet for langsommere tenkning i en urolig tid, kan dette være en bok for deg. Ikke som svar, men som ledsager.

Mer informasjon kommer.

David Storøy
davidvedanta@icloud.com |  + innlegg

David Storøy er en veileder i Vedanta og deler sin kjærlighet for vedisk kunnskap og livsvisdom på sin hjemmeside og gjennom bøkene sine.

Han trekker paralleller mellom stjernekrigheltene fra filmen og vismenn i visdomstradisjonene, og deler at han har funnet sitt hjem i Vedanta.

Similar Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *