Kjærlighet og bevissthet – To sider av samme sannhet

Innledning
Lydfil – Buzzsprout

Hva er kjærlighet egentlig? Er det bare en følelse som kommer og går – eller er det noe mye dypere? Og hva med bevissthet – er det bare vår evne til å registrere tanker, sanse inntrykk og huske erfaringer? Eller kan det være at kjærlighet og bevissthet i sin kjerne er ett og det samme?

De fleste av oss søker kjærlighet hele livet – i relasjoner, i opplevelser, i det vi eier, i det vi drømmer om. Samtidig lengter vi etter å forstå oss selv, å finne fred og å kjenne mening. Men hva om dette egentlig er to sider av samme søken? Hva om det vi kaller kjærlighet, dypest sett er selve naturen til vår egen bevissthet?

Når du elsker noen, hvor kommer den følelsen fra? Er det virkelig den andre personen som skaper kjærligheten i deg – eller er den bare en refleksjon av noe som allerede finnes i ditt indre? Når du kjenner glede, fred eller hengivenhet, er det da ytre objekter som gir deg dette – eller er det din egen cit (bevissthet) som lyser opp i form av ānanda (grenseløs glede)?

Vedānta-tradisjonen, slik den er forklart av lærere som Swami Dayananda Saraswati, peker på noe radikalt og frigjørende: Kjærlighet er ikke noe du må finne utenfor deg selv. Du er kjærlighet. Bevissthetens lys, som alltid er til stede, er det samme som kjærlighetens varme.

Dette snur hele vårt vante perspektiv på hodet. I stedet for å jage etter kjærlighet, kan vi begynne å oppdage den som vår egen natur. Da blir kjærlighet ikke en flyktig følelse, men en uendelig kilde i oss selv – fri, ubetinget og alltid tilgjengelig. Er du villig til å utforske denne forbindelsen – og kanskje oppdage at det du hele tiden har lengtet etter, allerede er deg selv?

En kortversjon i helse- og livsstilsmagasinet Medium – kan du lese her – Kjærlighet og bevissthet – to sider av samme sannhet? Medium

Forbindelsen mellom kjærlighet og bevissthet
Lydfil – Buzzsprout
Utdrag fra boka Kjærlighetens Yoga – Fruktene av selvkunnskap

De fleste søkere strever med å forstå hvordan selvet som bevissthet og selvet som kjærlighet kan være det samme. Men forbindelsen er både logisk og dyp: Hvis virkeligheten er ikke-dualistisk bevissthet, slik Vedanta hevder, og hvis kjærlighet eksisterer – som vi alle vet at den gjør – kan det ikke være noen virkelig forskjell mellom kjærlighet og bevissthet. De er to sider av samme sannhet.

Likevel er det få som blir overbevist av denne logikken alene. Grunnen er enkel: De fleste ser ikke virkeligheten som ikke-dualistisk. For å forstå denne forbindelsen må vi derfor finne en praktisk, hverdagslig bro mellom kjærlighet og bevissthet. Denne broen er oppmerksomhet.

I vår tilsynelatende dualistiske virkelighet viser kjærlighet seg gjennom oppmerksomhet. Å si “jeg elsker katten min” betyr at jeg gir den oppmerksomhet. Jeg mater den, klapper den, og tenker på den. Tilsvarende, hvis jeg forsømmer å være oppmerksom på min ektefelle, vil det raskt bli tolket som mangel på kjærlighet – kanskje til og med føre til konflikter eller avstand i forholdet. Oppmerksomhet er derfor ikke bare en handling; det er en manifestasjon av bevissthet rettet gjennom hjertet, mot et objekt.

Det faktum at vi alltid gir oppmerksomhet til noe, viser at vi alltid elsker noe. Dette kan være vanskelig å erkjenne fordi vi ofte har lært at kjærlighet er noe spesielt – en unik følelse eller en ekstraordinær sinnstilstand. Men kjærlighet er ikke begrenset til følelser. Kjærlighet er selve bevissthetens natur, essensen av hvem vi er, ananda – grenseløs glede og fullkommenhet.

Kjærligheten vi opplever, kommer ikke fra objektene vi retter oppmerksomheten mot. Objektene, enten det er en person, et dyr eller en ting, fungerer bare som triggere som vekker kjærlighetens tilstedeværelse i oss. Kjærligheten er allerede der – en del av vårt uforanderlige selv. Å forstå dette er å se kjærlighet i dens reneste form: som en evig strøm av bevissthetens lys som lyser opp alt vi retter vår oppmerksomhet mot.

Men hva med hat?
Lydfil – Buzzsprout

Du kan kanskje argumentere for at det er mange ting du ikke liker, men dette er kun fordi det tilfredsstiller deg å ikke elske et bestemt objekt. Ja, det kan høres paradoksalt ut, men det er sant: Det gleder deg å mislike noe fordi det gir deg en slags tilfredsstillelse. Samtidig er det viktig å innse at du alltid er fri til å slippe denne motviljen. Ingen tvinger deg til å holde fast ved hva du liker eller misliker – det er du som velger hvor din oppmerksomhet skal rettes.

Å ikke elske et objekt fordi du ikke liker det, betyr ikke at din sanne natur ikke er kjærlighet. Det betyr simpelthen at, for din egen skyld – for selvet som du elsker over alt annet – finner du glede i å mislike noe. Det du liker og ikke liker, det du frykter eller ønsker, kommer ikke fra utsiden. Disse følelsene og preferansene springer ut fra ditt eget indre, fra din egen bevissthet. Og denne bevisstheten, ditt innerste selv, er kjærlighet. Selv om dine liker og misliker filtreres gjennom uvitenhet, er kjærligheten i deg uforanderlig og fri fra disse mønstrene.

Det vi liker kan forstås som “positiv kjærlighet”, og det vi misliker som “negativ kjærlighet.” Begge er aspekter av deg, men du – som kjærlighet – står utenfor dem. Når du virkelig ser hvor flyktige og tåpelige disse preferansene er, mister de grepet sitt. De visner bort av seg selv når du ikke lenger gir dem oppmerksomhet.

Tenk for eksempel på dette: Hvis du sier at du ikke liker jobben din, men beholder den fordi du trenger pengene, betyr det egentlig bare at du liker penger mer enn du misliker jobben. Hvorfor liker du penger? Fordi du tror at det du kan kjøpe med dem, vil gjøre deg lykkelig. Og hvorfor vil du være lykkelig? Fordi du elsker deg selv – ubetinget. Alt vi gjør, alt vi tenker og føler, er i siste instans for selvet.

Dette kan være en utfordrende sannhet å akseptere, for vi liker å tro at vi elsker uselvisk. Men dypest sett er all kjærlighet knyttet til selvet, fordi det bare finnes ett selv. Objektet du elsker eller misliker, er egentlig bare en projeksjon av deg selv, en refleksjon av det som dukker opp i din bevissthet.

Kjærlighet kan beskrives som en naturlig tiltrekning i sinnet mot objekter det tror er kilden til lykke. Vi sier kanskje “jeg elsker sjokolade” fordi den gir oss en følelse av glede. Når det gjelder materielle ting, bruker vi ofte ordet “liker”, mens vi sier “elsker” om levende vesener. Men i essens er det ingen forskjell mellom de to. Kjærlighet er alltid kjærlighet.

Det er ingenting galt i å elske objekter, spesielt hvis denne kjærligheten er gjennomsyret av kunnskapen om at alle objekter egentlig er selvet. Men kjærlighet til objekter uten selvkunnskap er begrenset og skjør. Den er kortvarig, og visner bort når attraksjonen for objektet avtar. Slik dualiteten fungerer, har kjærlighet til objekter ofte en tendens til å skifte til det motsatte.

Vi har alle sett det skje: To mennesker som forelsker seg, bestemmer seg for å gifte seg, og starter med å feire alt de har til felles. Men etter hvert begynner forskjellene å komme til overflaten, og kjærlighetsboblen punkteres. Den personen du en gang kalte din “elskede”, kan plutselig bli en kilde til irritasjon. Ofte har ikke personen forandret seg i det hele tatt – det er bare din opplevelse som har skiftet.

Kjærlighet er tiltrekningen mot et objekt som gir glede
Lydfil – Buzzsprout

Kjærlighet kan defineres som en mental tiltrekning mot et objekt som oppleves som en kilde til glede. Når kjærligheten rettes mot ytre objekter, kalles det romantisk kjærlighet. Når kjærligheten er rettet mot ditt innerste selv, er det ikke-dualistisk kjærlighet.

Dualitet bygger på troen om at det bevisste subjektet – den som elsker – og objektet for denne kjærligheten er adskilte. Romantisk kjærlighet, vakker og gripende som den er, er derfor en form for dualistisk kjærlighet. Men her ligger også dens sårbarhet: Så snart vi går inn i denne formen for kjærlighet, innser vi, ofte ubevisst, at den bærer med seg usikkerhet.

Når vi er fanget i dualitet, selv om kjærligheten vi søker allerede finnes i oss, tror vi feilaktig at vi mangler kjærlighet. Uvitenheten om dette får oss til å projisere kjærlighet på ytre objekter. Vi overbeviser oss selv om at hvis vi bare kan knytte oss til et bestemt objekt – for eksempel en person – vil vi endelig føle oss komplette. Denne opplevelsen av fullstendighet, denne følelsen av kjærlighet, er imidlertid ikke noe som kommer fra det ytre. Den er ditt eget selv – din sanne natur.

Å innse dette er frigjøring. Det er en oppdagelse som bringer med seg en dyp verdsettelse av en uomtvistelig sannhet: “Jeg er kjærlighet.”

Jeg elsker ikke deg, jeg elsker kjærligheten
Lydfil – Buzzsprout

Når du elsker kjærlighet, elsker du selvet, for selvet er kjærlighet. Lidenskap for et objekt, spesielt en person, er derimot ikke sann kjærlighet – selv om begjær kan være en form for kjærlighet. Om du ser nærmere etter, vil du oppdage at når du elsker noen eller noe, er det selvet – kjærligheten i objektet – som du egentlig elsker. Uten å vite det, kontakter du deg selv gjennom objektet. Objektet fungerer bare som en katalysator som påkaller den kjærligheten som allerede finnes i deg.

Gleden, derimot, ligger aldri i objektet. På grunn av uvitenhet om denne sannheten, blir vi ofte fiksert på ideen om at vi trenger et objekt – ofte et levende vesen – for å føle oss komplette. Denne formen for “kjærlighet”, som vi gjerne kaller kjærlighet, er i realiteten uvitenhet som kler seg ut som kjærlighet.

Ønsket om å elske et objekt og bli elsket tilbake er en av de største kildene til lidelse, fordi det skaper en uendelig strøm av bindende følelser – både positive og negative. Likevel er det ikke et ønske vi enkelt kan gi slipp på, fordi det ligger dypt forankret i oss fra fødselen av. Løsningen er ikke å fornekte dette ønsket, men å transformere det. Dette skjer ikke gjennom krav eller forventninger, men ved å gi kjærlighet. Å gi kjærlighet er selve essensen av hengivenhet.

Hengivenhet er erkjennelsen av at bare ved din tilstedeværelse som bevissthet, gir du kjærlighet til verden – gjennom dine tanker, ord og handlinger. Det handler også om å være bevisst på “andre” og deres behov for kjærlighet. Kjærlighet er uendelig, og du mister ingenting ved å gi. Tvert imot, jo mer du gir, desto sterkere blir din opplevelse av deg selv som kjærlighet.

Hengivenhetens yoga innebærer også å elske den versjonen av deg selv som søker kjærlighet – den “lille” deg som lengter etter bekreftelse og trygghet. Fra selvets perspektiv er denne versjonen av deg også et objekt, og gjennom å elske den, forløser du fortidens smerte og manglende kjærlighet.

Siden hver eneste interaksjon med et objekt i virkeligheten er en manifestasjon av kjærlighet – fordi selvet er kjærlighet og det finnes ingenting annet enn selvet – hvordan kan vi da forklare frykt og smerte? Når aktøren, det kognitive individet, ikke er bevisst sin egen natur som kjærlighet, blir kjærligheten farget av preferanser, av hva hun liker og ikke liker. Den uttrykker seg da på måter som ofte er negative eller forvrengte.

Akkurat som elektrisitet kan manifestere seg som lys i en lampe eller som lyd i en radio, uttrykker kjærlighet seg forskjellig avhengig av det som leder den. Kjærlighet som flyter gjennom det vi ikke liker, kan bli til et stygt ord, mens den som flyter gjennom det vi liker, kan bli til et vennlig ord.

Granskning, eller introspeksjon, går hånd i hånd med hengivenhet. Det gjør oss oppmerksomme på våre egne fordommer, skjevheter og projeksjoner – alt vi liker og misliker. Når vi blir bevisste på disse mønstrene, begynner de å avta, og energien som tidligere var bundet til dem, frigjøres som hengivenhet. Dette åpner opp for en dypere kjærlighet til oss selv, fordi vi har frigjort oss fra de smertefulle følelsene som holdt oss fanget.

Du har ikke noe valg
Lydfil – Buzzsprout

Hvis du aksepterer disse fakta og definisjonen av kjærlighet, er det ingen annen vei enn å elske selvet ubetinget – for det er den eneste årsakløse og varige kilden til lykke. Som Chandogya Upanishad sier (7.23.1):
“Det uendelige er den eneste lykksalighet, som ikke finnes i begrensede objekter.”
Objekter som tilsynelatende er kilder til glede, reflekterer bare din egen medfødte kjærlighet.

Kjærlighet til “det” (Gud) er dermed selvkjærlighet. Men begrepet “Gud” (Isvara) kan ofte skape forvirring hos Vedanta-studenter, siden Gud forstås som ren, opprinnelig bevissthet kombinert med Maya. Ren bevissthet alene skaper ikke verden av objekter. Så hva mente Narada? At kjærlighet til Gud er kjærlighet til skaperen, eller til det uskapte selvet?

Dette spørsmålet er i grunnen irrelevant, fordi det ikke er noen forskjell mellom ren opprinnelig bevissthet og bevissthet assosiert med Maya. Maya produserer både uvitenhet og objekter, men siden kjærlighet til objektene ofte fører til sorg – og Vedantas hovedoppgave er å fjerne sorg – må Narada referere til kjærlighet til ren bevissthet.

Videre, fordi ren bevissthet inkluderer både Gud og skapelsen, betyr kjærlighet til selvet også kjærlighet til objektene. Før den ikke-dualistiske hengivenheten våkner, ser søkeren seg selv som en individuell jiva som må elske Skaperen for å kvalifisere seg til selvkunnskap. Men når kvalifikasjonene er oppfylt og kunnskapen absorberes, blir det klart at skapelsen er mithya – midlertidig og nesten uvirkelig. Da kan kjærligheten bare rettes mot selvet.

Som Kaivalya Upanishad (vers 10) sier:
“Den som ser sitt eget selv i alle skapninger og alle skapninger i selvet, oppnår grenseløs bevissthet – og på ingen annen måte.”

På samme måte sier Bhagavad Gita (6:29-30):
“For den som har disiplinert sitt sinn gjennom granskning, ser selvet i alle skapninger og alle skapninger i selvet. For ham har alle objekter samme verdi. Jeg (selvet) er aldri fraværende for den som ser meg overalt og ser alt i meg. Og han er aldri fraværende for meg.” Dette er ikke-dualistisk hengivenhet – den høyeste formen for kjærlighet. Det er en kjærlighet som overskrider dualitet, fordi Gud, selvet og alle skapninger er ett. Ikke-dualistisk kjærlighet er den eneste sanne kjærligheten, den reneste og mest varige hengivenheten.

Du kan kjøpe boka her – BØKER – Fullstendig Visdom

Hvilke likheter det er mellom kjærlighet og bevissthet utfra Swami Dayananda sin vedanta-undervisning
Lydfil – Buzzsprout

Basert på læren til Swami Dayananda Saraswati og den tradisjonelle Advaita Vedānta-tradisjonen han representerer, følger her en dyptgående analyse av hvorfor kjærlighet (prema) og bevissthet (cit) er ett og det samme.

Swami Dayananda understreker at dette ikke er en filosofisk spekulasjon, men en faktisk oppdagelse av din egen sanne natur (svarūpa), åpenbart gjennom śāstra-pramāṇa (skriftens autoritet) og riktig forståelse (viveka).

1. Grunnleggende Definisjon: Hva er bevissthet og hva er kjærlighet?

Ifølge Swami Dayananda er dette avgjørende for å forstå deres enhet.

Bevissthet (cit eller caitanya): Dette er ikke en mental tilstand, en funksjon av hjernen eller noe som kan objektiveres. Bevissthet er det allestedsnærværende, tidløse og uforanderlige erkjennelsesprinsippet (jñāna-svarūpa). Det er det aksiomatiske «Jeg er» (aham), tilstede i alle tre tilstander – våken, drøm og dyp søvn. Den er sākṣī (vitnet), selvlysende og selvbevisst uten å trenge et objekt for å kjenne seg selv. Den er handlingsløs (akartā) og nyter-løs (abhoktā), men samtidig adhiṣṭhāna (substratet) for all erfaring [1.3][8.1][29.1].
Kjærlighet (prema eller ānanda): I sin reneste form er kjærlighet ikke en følelse eller emosjon. Emosjoner er forbigående, betingede reaksjoner i sinnet (mano-vṛtti). Den sanne kjærligheten er din iboende natur av fullstendighet og glede (pūrṇatva og ānanda). Swami Dayananda sier det klart:

«Kjærlighet er den eneste virkelige følelsen, som i sin reneste form er synonym med ānanda (lykksalighet), og alle andre følelser er bare variasjoner eller forvrengninger av denne grunnleggende følelsen. Kjærlighet er i sitt vesen vår egentlige natur.» [22.2]

2. Den dypeste analysen: Fire nøkler til å forstå enheten

Swami Dayanandas metode er alltid analytisk og presis. Han leder studenten til å se (dṛṣṭi) sannheten selv.

A) De tre tilstandenes analyse (avasthā-traya-viveka)

Et kjerneverktøy i Vedānta for å skille det sanne selvet (ātman) fra det ikke-selv (anātman).

Våken tilstand (jāgrat): Du søker kjærlighet og glede i ytre objekter, mennesker og opplevelser. Dette viser en følelse av mangel. Du er en søker.
Drømmetilstand (svapna): Her projiserer sinnet ditt en hel verden for å tilfredsstille sitt begjær etter kjærlighet og glede. Søket viser seg å være indre.
Dyp søvn (suṣupti): Ingen objekter, ingen relasjoner – likevel opplever du fred og sier etterpå: «Jeg sov så godt. Jeg visste ingenting, og jeg var lykkelig.» Denne lykken var objektløs – ikke forårsaket av noe utenfor. Den var din egen natur som ānanda [34.1][40.1].

Konklusjon: Den gleden (ānanda) du leter etter i våken tilstand, er allerede din natur som bevissthet. Når du elsker, er det egentlig cit i deg som gjenkjenner et glimt av sin egen ānanda-natur i den andre.

B) Årsak og virkning (kārya-kāraṇa-anvaya)

All betinget kjærlighet i verden er en virkning – avhengig av situasjon og objekt.
Kilden til denne følelsen kan ikke være objektet selv, for det samme objekt kan også gi sorg.
Den virkelige kilden er deg, opplevelsesgiveren. All kjærlighet springer ut fra bevissthet som ānanda [34.1].

Konklusjon: Bevissthet er den uforanderlige årsaken; kjærlighetserfaringer i verden er dens foranderlige virkninger. Som bølger og vann – kjærlighet er ikke adskilt fra bevissthet, men dens uttrykk.

C) Søket etter fullstendighet (pūrṇatva jijñāsā)

Alt du gjør i livet er drevet av søket etter helhet (pūrṇa).

Du søker kjærlighet fordi du opplever apūrṇatva (mangel).
Dette er en feilidentifikasjon (adhyāsa) med kropp og sinn.
Din sanne identitet er cit, allerede absolutt fullstendig (pūrṇam).
Når dette erkjennes (jñāna), faller forestillingen om mangel bort. Du handler da spontant med dayā og karuṇā, fordi du ser ditt eget Selv i alt [1.3].

D) Handlingsløshet (akartṛtva)

Bevissthet er akartā – ikke en handler [1.3].
Sann kjærlighet er heller ikke handling, men ren væren eller eksistens (sat).
«Jeg elsker deg» kan komme fra sinnet (da er det betinget) eller fra bevisstheten (da er det uttrykk for ānanda).
Kjærlighet som kommer og går, er en vṛtti (tanke) i sinnet; ekte kjærlighet, som cit-ānanda, forsvinner aldri.

3. Praktisk Betydning

For Swami Dayananda er dette ikke teori, men praktisk livsvisdom:

Du mangler ikke kjærlighet. Du er kjærlighet. Problemet er bare at du søker den ute, mens den alltid har vært i deg.
Å elske mer er ikke et prosjekt. Det er å fjerne slørene – rāga-dveṣa, frykt og begjær – som skjuler din egen natur. Dette gjøres gjennom karma-yoga og upāsana.
Den ultimate relasjonen: Når du gjenkjenner at du er cit og ānanda, ser du alt og alle som den samme bevissthetens manifestasjon. Å skade andre blir som å skade seg selv. Medfølelse og kjærlighet blir den eneste naturlige væremåten.

Oppsummering

I Swami Dayanandas Advaita Vedānta er bevissthet (cit) og kjærlighet (prema/ānanda) ikke to separate fenomener som «likestilles». De er uløselige aspekter av én og samme virkelighet – Brahman, som er sat-cit-ānanda (absolutt eksistens-bevissthet-glede). Å erkjenne dette som din egen identitet er mokṣa – frihet fra søket, og realiseringen av at du alltid har vært hel, fri og kjærlighet i din essens.

Du kan lese mer om Swami Dayananda her – Lær mer om mine dedikerte vedanta-lærere

Hjertet alene er ikke nok – hvorfor Vedanta peker dypere
Lydfil – Buzzsprout
Sammendrag fra boka Bhagavad Gitas Visjon – Å se på verden som en intelligent orden og leve i harmoni med den

I mange spirituelle tradisjoner fremheves “å åpne hjertet” eller “åpne hjertechakra” som nøkkelen til frigjøring og indre fred. Hjertet forbindes med kjærlighet, varme, medfølelse og intimitet – alle kvaliteter som gir menneskelivet dybde og mening. Likevel, i lys av Vedanta, er dette bare et foreløpig skritt. Hjertet kan åpnes, følelser kan strømme, og en dyp opplevelse av kjærlighet kan fylle hele ens vesen – men dette er fremdeles en erfaring, og dermed noe som er underlagt tid, rom og forandring.

Vedanta stiller det radikale spørsmålet: Hvem er vitnet til at hjertet er åpent eller lukket? Hvem er den som opplever kjærligheten som strømmer? Når dette granskes, ser vi at enhver erfaring – enten den er fysisk, emosjonell eller subtil – er et objekt som er kjent. Det kan oppstå, vare en stund, og forsvinne. Selvet, derimot, er aldri et objekt. Det er det uforanderlige vitnet som gjør enhver opplevelse mulig.

Kjærlighet som erfaring vs. kjærlighet som natur

Når vi sier: “Jeg føler kjærlighet i hjertet mitt”, peker vi på en opplevelse i kropp-sinn-systemet. Denne erfaringen kan være vakker og helende, men den er ikke stabil. Følelser endres, stemninger skifter, energier kommer og går. Hvis frigjøring skulle avhenge av å alltid være i en bestemt hjertefølelse, ville friheten være skjør og betinget.

Vedanta skiller derfor tydelig mellom prema (kjærlighet som en erfaring) og svarūpa (vår essens som kjærlighet). Det første er flyktig, det andre er grenseløst og uforanderlig. Å åpne hjertet kan være en forberedelse, men det er ikke den endelige erkjennelsen.

I manuset ditt fremheves dette tydelig: frigjøring kommer ikke gjennom spesielle tilstander eller nivåer, men gjennom kunnskap – śāstra-pramāṇa, et åpenbart kunnskapsmiddel som viser oss hvem vi allerede er.

Underforstått betydning i Vedanta

Et sentralt poeng i Vedanta er å lese og forstå på det underforståtte nivået (lakṣaṇā). Hvis vi tar alt bokstavelig – som å si “Jeg er kroppen”, “Jeg er følelsen i hjertet”, eller “Jeg er opplevelsen av kjærlighet” – forblir vi fanget i dualitet. Den egentlige visjonen i Gita og Upanishadene peker på at alt dette er refleksjoner i sinnet. Den som ser, er aldri det som sees.

Som du skriver: “Vi kan ikke se våre egne øyne direkte, men vi kan se dem gjennom et speil. Vedanta er ordspeilet som avslører vår sanne natur”. På samme måte er hjertet og chakraer bare deler av kropp-sinn-instrumentet, objekter som kan registreres, mens selvet er det alltid-tilstedeværende vitnet.

Fra chakra til ikke-dualitet

Hjertechakra-modellen hører til yogisk og tantrisk tradisjon, hvor energisentre beskrives som virkelige strukturer i et subtilt energifelt. Som praksis kan dette være kraftfullt og nyttig: å åpne hjertechakra kan løse opp emosjonelle blokkeringer, gi tilgang til dypere empati og utvide ens kapasitet til å elske. Men i Vedanta forstås alt dette som mithyā – tilsynelatende virkelig, men ikke absolutt virkelig.

Det betyr ikke at det er uvirkelig, men at det ikke er uavhengig virkelig. Chakraer, følelser og erfaringer eksisterer bare i kraft av selvet, på samme måte som en bølge eksisterer i kraft av vann. Å forveksle chakra-erfaringer med selverkjennelse er derfor en subtil form for uvitenhet.

Den grenseløse naturen

Vedanta sier at vår natur er sat-cit-ānanda, parama-prema-svarūpa – uforanderlig eksistens, bevissthet, lykksalighet og kjærlighet. Dette er ikke en tilstand som må oppnås, men det som alltid allerede er tilfellet. Hjertet kan åpnes eller lukkes, men bevissthet endres aldri. Kjærlighet kan føles sterk eller svak, men kjærlighet som vår essens forblir grenseløs.

Dette er grunnen til at Vedanta insisterer på at kunnskap, ikke erfaring, er frigjørende. En erfaring kan aldri være evig; kun innsikten i hvem jeg virkelig er, kan fjerne den grunnleggende uvitenheten: “Jeg er liten, utilstrekkelig og avskåret.”

Sansene kan ikke avsløre selvet

I teksten din bruker du bildet av en blind mann som har fått tilbake synet: selv om legen forsikrer ham om at han nå kan se, kan mannen bare selv validere det ved å åpne øynene . På samme måte kan ingen erfaring via hjertet eller sansene bevise vår sanne natur. Bevissthet er ikke et objekt som kan sees. Det er selve lyset som gjør seingen mulig.

Våre fysiske øyne kan bare vise oss former og farger, men aldri selve grunnlaget som gjør syn mulig. Hjertet kan vise oss varme følelser, men aldri den kjærligheten som er uavhengig av følelser. Det er dette Vedanta kaller apauruṣeya jñāna – en kunnskap som ikke er menneskeskapt, men åpenbart, og som alene kan fjerne uvitenhet.

Risikoen ved å stoppe ved hjertet

Hvis vi stopper ved hjertet, blir frigjøring redusert til en emosjonell erfaring. Dette gir oss midlertidig tilfredshet, men kan fort bli en form for “åndelig bypassing”. Vi kan for eksempel bruke kjærlighetsfølelser til å unngå smerte, eller søke ekstatiske opplevelser i stedet for å konfrontere vår frykt og uvitenhet. Da har vi byttet én avhengighet med en annen.

Vedanta utfordrer oss derfor til å gå bakenfor alle erfaringer og stille det eneste avgjørende spørsmålet: Hvem er jeg, uavhengig av kropp, sinn og hjerte?

Hjerteåpning som forberedelse

Dette betyr ikke at praksiser som åpner hjertet er uvesentlige. Tvert imot: de kan rense sinnet, løsne bindinger og gjøre oss mer modne. Som Gita understreker, er følelsesmessig vekst nødvendig for å være mottakelig for den dype visjonen. Å bli et mer åpent, kjærlig og medfølende menneske gjør at vi kan tåle sannheten om vår grenseløse natur. Men selve erkjennelsen av tat tvam asi – “du er det” – krever at vi overskrider både hjerte og sinn.

Konklusjon

Å “være i hjertet” er et vakkert skritt, men ikke slutten. Hjertet kan åpnes og lukkes, følelser kan komme og gå, men selvet er alltid grenseløst, uforanderlig og allestedsnærværende. Vedanta viser at vår sanne natur ikke kan avdekkes av sanseerfaringer, men bare gjennom den underforståtte visjonen: at kjærlighet og bevissthet er synonymer for den vi alltid allerede er.

“Det er ikke vesentlig om du kaller hvem vi er for grenseløs kjærlighet, lykksalighet, bevissthet eller selv. Det er synonymer for det vi er”

Å leve fra hjertet er å nærme seg sannheten. Å erkjenne gjennom Vedanta er å se at du er sannheten.
—
Du kan kjøpe boka Bhagavad Gitas Visjon – Å se på verden som en intelligent orden her – BØKER – Fullstendig Visdom