Å gjenoppdage og utforske kjærligheten – Fra kontroll til medfølelse

Innledning
Lydfil – Buzzsprout

Det finnes et ordtak fra Swami Dayananda som setter tonen for hele denne teksten: «Du kan ikke elske uten forståelse.» I en tid hvor kjærlighet ofte blandes med behov for bekreftelse, kontroll eller besettelse, minner han oss om at kjærlighetens kjerne er noe langt mer subtilt og dyptgående. Kjærlighet er ikke bare én følelse blant mange – den er selve grunnfølelsen, roten som alle andre emosjoner springer ut fra.

Vi ser hvordan kjærligheten kan ta ulike former: medfølelse, empati, vennskap, generøsitet. Samtidig vet vi hvor lett den kan skyggelegges av sinne, sjalusi eller krav. Når vi mister kontakten med vår egen selvkjærlighet, forvandles kjærlighet til usikkerhet og frykt. Da søker vi eierskap, bekreftelse og kontroll – og paradoksalt nok er det nettopp da kjærligheten glipper mellom fingrene våre.

Swami Dayananda peker på at kjærlighet først blir levende når den er fri for agendaer. Når vi kan møte et annet menneske uten å påføre dem våre krav, men i stedet virkelig se dem – som hele, uavhengige vesener – da nærmer vi oss kjærlighetens natur. Han minner oss også om at den dypeste forståelsen av kjærlighet ikke handler om teknikker eller midlertidige følelser, men om innsikten i at vår natur allerede er hel. Når vi opplever denne helheten i oss selv, blir kjærlighet ikke lenger noe vi strever etter, men noe vi naturlig uttrykker. Kanskje ligger den største friheten i å slippe behovet for å eie, forklare eller måle kjærlighet. For når vi virkelig ser, virkelig forstår, da oppdager vi det Dayananda understreker: kjærlighet er vår natur. Den er alltid her – stille, tålmodig, klar til å blomstre i det øyeblikket vi åpner oss for den.

APPENDIKS 2 fra boka Kjærlighetens Yoga – Fruktene av selvkunnskap:
Å oppdage og utforske kjærligheten

Sammendrag fra Discovering Love fra vedantalærer Swami Dayananda (1930-2015)
Lydfil – Buzzsprout

«Du kan ikke elske uten forståelse»

Kjærlighet er et tema som har vært en sentral del av menneskets historie. Guder, dramatikere, musikere og poeter har alle utforsket og hyllet kjærlighetens mange aspekter. Imidlertid står kjærligheten ut som en følelse som er fundamentalt annerledes enn andre emosjoner. Det er ikke bare én blant mange følelser; det er heller den grunnleggende følelsen. Kjærligheten kan ta mange former, som medfølelse, empati og sympati, men dens essens forblir konstant. Denne kraften gir oss evnen til å forstå andre på et dypere nivå, selv om den også kan forvandle seg til hat, sinne og andre negative følelser. Kjærlighet er en kompleks følelse med mangfoldige uttrykk. Det er ikke noe som kan svelges ukritisk, slik vi ofte gjør med andre ting i livet. For å virkelig forstå kjærligheten, må den oppleves og utforskes.

Følelser er universelle og uavhengige av nasjonalitet, kultur, historie, kjønn eller alder. Disse faktorene påvirker ikke grunnformen til følelser som sinne, hat eller kjærlighet. Disse primære følelsene har alltid eksistert og er til og med synlige hos dyr. Mennesket, som det mest selvbevisste vesen, uttrykker disse følelsene med klarhet og intensitet.

I vår interaksjon med verden er vi ikke passive observatører; vi reagerer aktivt på mennesker, objekter og hendelser. Våre reaksjoner er ofte farget av våre følelser, som former våre opplevelser og livshistorier. Følelser driver oss til å nå mål, men kan også føre til følelser av fiasko og nedstemthet. De kan til og med drive oss til randen av oppgivelse. Kontroll over følelsene er en vanskelig, ofte uoppnåelig, drøm. Følelsene definerer oss på en dypere måte enn våre kognitive ferdigheter, og de kan både berike og komplisere våre liv og forhold.

Et blikk på Mahabharata viser hvordan følelser formet de handlinger som førte til krig. Ta for eksempel Duryodhana, hvis blinde far ikke kunne gi ham den visuelle anerkjennelsen og støtten han trengte. Alle barn, uavhengig av status, opplever en grad av selvbevissthet som kan føre til selv-kritikk. Barn ser opp til de rundt seg som større og mer kapable, og kan dermed føle seg ubetydelige og ubrukelige. Foreldrenes rolle er avgjørende i å motvirke disse følelsene. De betraktes som barnets helter, hvis aksept og kjærlighet kan transformere barnets selvoppfatning. Når et barn oppnår noe, selv så lite som å hoppe fra en lav høyde, søker det foreldrenes godkjennelse. Denne anerkjennelsen er essensiell for å redusere barnets følelse av utilstrekkelighet og fremme vekst og selvtillit.

Duryodhana ble fratatt både foreldreomsorg og godkjenning, da hans far ikke var tilgjengelig og hans mor valgte å ikke ta seg av ham. Det er vanskelig for meg å forstå denne handlingen, da noen mennesker faktisk roser henne for det. Kanskje det var noe positivt i dette, men resultatet var at Duryodhana ble nektet en mors kjærlighet. Hun var en god kone, det er sant, men hennes mann bør ha vært mer støttende. Han burde ha sagt: “Vær mine øyne.” Hun burde vært hans øyne og ører. Å ha bind for øynene var en feiltakelse i seg selv, en feil som oppsto på grunn av følelser. Faktisk er hele Mahabharata en tragedie på grunn av de mange feilene folk begikk på grunn av følelser. Karna er et godt eksempel på dette.

Han ble født som en prins, sønn av Kunti, begavet, briljant og velsignet av Lord Sun. På grunn av visse omstendigheter ble han oppdratt som en suta-putra, sønn av vognføreren. Men Karna følte seg alltid ukomfortabel med sin fosterfamilie. Han visste at det var noe annerledes med ham, og følte seg alltid annerledes og bedre enn de andre krigere rundt seg. Han kunne derfor ikke akseptere å bli kalt en suta-putra, og opplevde dette som urettferdig og frustrerende. Dette skapte en brennende motivasjon i ham for å bevise seg selv og overvinne denne følelsen. Han uttrykte det selv ved å si: “Jeg gir fordi jeg vil at det skal sies at ingen kan gi som Karna.” Dette ble et ideal for ham, og han ble en impulsiv giver i sin søken etter å være unik og forskjellig fra andre. Dette indre presset førte også til at han tok ansvar for krigen. Til tross for Duryodhanas ønsker om å lytte til de eldre rådene, var det Karna som nektet å gi opp og holdt Duryodhana tilbake fra å følge disse rådene.

Derfor mener jeg at hver karakter i Mahabharata har sine egne emosjonelle utfordringer. Dette episke verket er faktisk en rik kilde for psykologiske studier – en ekte gullgruve. De ulike karakterene som spiller sine roller på den store scenen i eposet, er et direkte resultat av Vyasa’s dype forståelse av psykologi. Hver karakter kan betraktes som en arketype, og en grundig studie av disse karakterene avslører at historien i seg selv er bygd på følelser.

Følelsene våre former ikke bare vårt eget liv, men også livet til vår familie og våre barn. Derfor kan vi ikke ignorere viktigheten av den emosjonelle dynamikken. Det er trist å høre folk si at man bør ha følelser, men ikke være for følelsesladet, eller at følelser er bra, men å være følelsesmessig er dårlig, og så videre. Dette er ikke en diskusjon om hva som er godt eller dårlig. Hvem er det som skal avgjøre om følelser er bra mens uttrykket av følelser er dårlig? Alle er følelsesmessige – det er en del av vår menneskelige natur. Det er ingen som ikke har følelser.

Livet er dypt farget av følelser. Følelser er drivkraften bak både etableringen og oppløsningen av ekteskap, og spiller en avgjørende rolle for både fysisk og mental helse. Derfor er det av største viktighet å forstå våre følelsesmessige sider. Det er denne delen av oss som kan enten bygge opp eller ødelegge det livet vi lever. Når jeg utforsker de ulike aspektene av følelser, blir det klart at de alle er ulike manifestasjoner av én grunnleggende følelse: kjærlighet.

Kjærlighet er et sentralt tema i musikk, spesielt moderne musikk, hvor lengselen etter kjærlighet ofte er i fokus. Dette er et fenomen som har eksistert siden antikken. Jeg ønsker å bli elsket, men bak dette ønsket ligger en manglende kjærlighet til meg selv. For å kunne ta imot den kjærligheten noen tilbyr, trenger jeg en grunnleggende følelsesmessig struktur. Uten selv-aksept og kjærlighet til meg selv, vil jeg ikke kunne motta kjærlighet, selv om den tilbys. Derfor, når noen erklærer sin kjærlighet til meg, begynner jeg å stille spørsmål og tvile på deres følelser. “Er du virkelig glad i meg? Hvorfor elsker du meg? Hvor mye elsker du meg?” Personens eneste utvei blir å fabrikkere svar på disse spørsmålene. Hva mer kan de gjøre? Hvis jeg fortsetter å spørre “Hvorfor elsker du meg?”, kan det eneste ærlige svaret jeg får være “Fordi jeg er en idiot, det er derfor.” Det finnes ikke noe annet svar, ettersom kjærlighet ikke kan måles eller begrunnes. Kjærlighet er tankeløs og naturlig.

Mangelen på selvkjærlighet kan ofte føre til at vi misforstår kjærlighet som kontroll. Sannheten er at ingen virkelig kjenner kjærlighetens sanne natur, noe som fører til at mange oppfatter kjærlighet som en form for kontroll. Dette synet starter tidlig, ofte fra det øyeblikket et barn er noen uker gammelt, hvor selv foreldrenes kjærlighet kan ta form av kontrollerende handlinger. Når vår erfaring av kjærlighet er farget av kontroll, blir det vanskelig å nyte ting og mennesker vi holder av, fordi vi ikke har kontroll over hver situasjon. Ting går ikke alltid som vi ønsker, og vårt kjærlighetsliv kan derfor ende som en historie om lidelse.

Hver tragedie i våre liv kan derfor være et resultat av misforstått kjærlighet, feilplassert kjærlighet, eller en besettende kjærlighet. Det er avgjørende at vi forstår hva kjærlighet virkelig innebærer. Uten et sunt selvbilde og en genuin selvkjærlighet, kan vår oppfattelse av kjærlighet vrenge seg til kontroll og til slutt besettelse. Når noen aksepterer oss slik vi er og elsker oss fordi det er deres sannhet, risikerer vi å gjøre dem til gjenstander for vår besettelse, noe som også er usunt. Kjærlighet, som tema, er dermed langt mer komplekst og dyptgående enn det vi ofte forstår det som.

Våre skrifter, spesielt Brhadaranyaka Upanishad, dykker dypt inn i konseptet kjærlighet. Yajnavalkya, en vismann, veileder sin kone Maitreyi til å forstå at kjærlighet til seg selv er fundamentet for all annen kjærlighet. Når jeg refererer til kjærlighet til seg selv, sikter jeg ikke til en egoistisk form for selvfokus eller selvpleie, som sjelden vekker genuin interesse. Det er snarere en kjærlighet til et lykkelig og tilfredsstilt selv som fanger vår oppmerksomhet. Upanishadene analyserer derfor kjærlighetens natur og gir oss dypere innsikt i essensen av kjærlighet og betydningen av hver følelse.

Det som skiller mennesket fra andre levende organismer på jorden, er vår evne til selvbevissthet. Denne unike egenskapen muliggjør en dypere forståelse av oss selv og gir oss friheten til å utforske, oppdage, forstå, velge og føle. Vi er grunnleggende kognitive vesener, utstyrt med det vi kaller jnana-sakti, evnen til kunnskap. Men vi er også dynamiske og følelsesmessige skapninger, begavet med evnen til å uttrykke følelser, noe vi refererer til som iccha-sakti.

Selv om en person er kognitivt begavet, kan den følelsesmessige komponenten ofte hemme kognitiv fremgang. Følelsesmessig uro og forstyrrelser kan påvirke evnen til å tenke klart og forstå dypt. Jeg har observert at mine studenter, som ellers er svært intelligente, møter utfordringer på det følelsesmessige planet. Dette skyldes en sterk påvirkning fra deres emosjonelle tilstander. Uten å ta hensyn til disse utfordringene, vil det være vanskelig å fullt ut integrere læren fra Sastra (de vediske skriftene). I det daglige liv kan en person med sterk kognitiv tilbøyelighet bli overveldet og handlingslammet av intense følelser.

Følelser som sinne og avvisning kan hindre fullstendig utøvelse av visdom. Sinne kan dominere all kunnskap en besitter. Dette fenomenet er ikke begrenset til sinne alene; enhver overveldende følelse kan ta kontroll. Dette er ikke et nytt problem, men noe som har eksistert i lang tid. Våre puranas (små vediske historier) forteller at selv vismenn kunne bli overmannet av sinne, til tross for deres dype visdom. Denne tendensen ble forsterket av deres mektige posisjoner. Mens alminnelige mennesker har begrenset kapasitet til å forårsake skade, kunne mektige vismenn, yogier og lignende forbanne dem de mislikte. Likevel var disse samme individene i stand til å løse forbannelsene for de som ble rammet. Dette illustrerer at selv vismenn kontrollerte sine handlinger både før og etter et sinneanfall; det var kun i øyeblikket av sinne at kontrollen sviktet. Dette kan skje med hvem som helst. Derfor er det avgjørende å være oppmerksom på våre følelser.

Emosjoner og deres nyanser er varierte, men alle stammer fra en grunnleggende følelse kjent som “kjærlighet”, eller “prema” på sanskrit. Kjærlighet er den essensielle følelsen som utforskes i våre Upanishader, Gitaen, og andre hellige skrifter. Kjærlighet manifesteres når en person tiltrekkes av et objekt, overbevist om at dette objektet vil ha en betydelig positiv effekt på livet deres. Ønsket om å eie, oppleve, vinne, eller lykkes er alle ønsker som innebærer en form for ømhet.

Begrepet “kama” illustrerer at objektet av vårt begjær er fascinerende, tiltalende og antas å bringe glede. Slike objekter kalles kama-objekter. Kama representerer ikke nødvendigvis begjær eller lidenskap, slik det ofte misforstås, men snarere en kjærlighet til objektene man lengter etter.

Yajnavalkya forklarte Maitreyi at ønsket om kjærlighet, “atmanastu kamaya”, er for egen skyld og ikke for den andres skyld. Man elsker et objekt, en person, eller en situasjon fordi det tilfredsstiller en på et visst nivå. Kjærlighet er dermed følelsen som knytter en tilfreds person til en ytre gjenstand. Dersom objektet skaper misnøye, kan kjærligheten omskape seg til avsky. Videre kan et dårlig selvbilde hindre noen i å akseptere kjærlighet fra andre. Mange sliter med komplekser relatert til utseende, hår, hudfarge, kvalifikasjoner, formue, osv. Hvis utseende alene kan forårsake komplekser, hva da med spørsmål om intelligens og talent?

Når noen elsker deg, betyr det at de aksepterer deg fullt ut, inkludert alle dine begrensninger. Ekte kjærlighet er ikke delvis; den omfavner hele personen. Det er enestående å bli akseptert helt og holdent av noen, uten dømming – hva kan være bedre enn det? Når noen sier “Jeg elsker deg,” signaliserer det en total aksept. Denne aksepten får den andre til å føle seg verdsatt og inkludert. Uavhengig av sykdommer, mangler eller klager, er personen fortsatt elsket, og det er en utrolig opplevelse. Dette kaller vi relativ kjærlighet, for å skille den fra absolutt kjærlighet. Nå ser du hvorfor kjærlighet er så essensielt for et sunt følelsesliv.

Du kan ikke undervurdere betydningen av fullstendig aksept. Vår tendens til å kritisere og påpeke feil hos andre er dessverre altfor vanlig. Et typisk mantra vi ofte hører er “sa jeg ikke det?” Vi gjentar dette gang på gang, enten vi er på ferie, på pilegrimsreise eller arrangerer et arrangement. “Sa jeg ikke at du skulle ta med vann?” “Sa jeg ikke at du skulle pakke ullklær?” Vi gjentar dette mantraet uten skam. Men dette er grunnen til at kjærlighet ofte er den mest misforståtte følelsen. Den hindres av våre egne agendaer for andre. La oss anstrenge oss for å virkelig forstå kjærlighet, enten den er relativ eller absolutt. Alt eller alle som fremkaller en følelse av tilfredshet hos deg blir et objekt for kjærlighet.

Å bli elsket av andre oppstår ofte når man først og fremst søker sin egen lykke. Kjærligheten retter seg mot vår egen nytelse, uavhengig av om det gjelder en person, et objekt eller en situasjon. Noen ganger kan vår kjærlighet til noe eller noen gjøre oss blinde for andres lykke, fordi vi er så fokuserte på vår egen. Vi streber etter ting for å tilfredsstille oss selv, ikke nødvendigvis for å glede andre. Den som er misfornøyd og ønsker endring, er ikke målet for vår innsats. Selv om endringene kan være små, som å omorganisere møbler, tepper eller malerier, gjøres det for vår egen tilfredsstillelse, ikke for gjenstandenes skyld.

Dette prinsippet er kjent som “atmanastu kamaya” og er en konstant i våre filosofiske tekster. Når en Upanishad gir en erklæring, betraktes den som endelig og uomtvistelig. Uttalelsen “Atmanastu kamaya sarvam priyam bhavati” – alt er elsket for sin egen skyld – står fast.

Når noen sier “Jeg elsker deg,” blir du midlertidig akseptert av den personen, og gjennom deres øyne begynner du også å akseptere deg selv. Dette er grunnen til at kjærlighet ofte fører til lykke. I disse øyeblikkene settes den selvbevisste og kritiske delen av deg til side, og du føler deg hel. Dette kan også skje gjennom intense opplevelser, som musikk, en spøk, noe vakkert eller noe dyptgående. Disse øyeblikkene fanger deg, og du opplever en følelse av helhet. Dette kalles lykke, som kan variere i intensitet. Når det er kjærlighet, finnes det helhet. Du opplever helhet gjennom et annet objekt, som hjelper deg å finne denne helheten i deg selv. Dermed blir dette objektet et objekt for kjærlighet.

Kjærligheten er dynamisk og gjennomgår stadige endringer. Den utvikler seg til medfølelse når den personen jeg bryr meg om trenger omsorg, trøst eller hjelp, og jeg responderer basert på deres fortjente behov. Fra medfølelse kan kjærligheten videreutvikles til å bli en tjeneste. Uten medfølelse kan tjeneste oppstå som en vei til selvforståelse. Kjærlighet eksisterer bare der det er forståelse; uten forståelse kan den ikke vedvare.

Kjærlighet krever at vi frigjør oss fra våre personlige agendaer overfor andre. Uten evnen til å gi slipp på disse agendaene, kan vi ikke virkelig forstå en annen person. Kjærlighet legger grunnlaget for denne dypere forståelsen. Dessverre mangler vi ofte innsikt i hva kjærlighet virkelig innebærer, selv i dens relative form. Denne mangelen på forståelse kan forvandle kjærlighet til besettelse. Når dette skjer, blir ikke bare kjærligheten skadelidende, men den kan også forårsake skade. Hvis jeg ikke kan kontrollere personen jeg elsker, kan jeg begynne å mislike vedkommende, til tross for påstander om kjærlighet. I ekstreme tilfeller kan dette til og med føre til at man ødelegger det man elsker. Kjærlighet kan da transformeres til hat. Men i virkeligheten eksisterer ikke hat i seg selv; det er bare kjærlighet som er blitt bitter og ufullbyrdet.

Selv kjærlighet kan manifestere seg som sjalusi. Når vi ser andre oppnå det vi selv har lengtet etter, kan en følelse av sjalusi oppstå. I Bhagavad Gita, den eldgamle indiske skriften, beskrives denne følelsen med begrepet matsarya. Imidlertid beskrives en opplyst eller en vis person, kjent som en jnani, som vimatsarah, det vil si fri for sjalusi. På sanskrit betyr sjalusi frykt for andres suksess, særlig når deres suksess synes å undergrave din egen. Selv om sjalusi kan oppfattes som en bi-effekt av kjærlighet, er det faktisk en av de mest destruktive følelsene.

Sinne kan også være et biprodukt av kjærlighet. Når din kjærlighet til noe eller noen blir blokkert eller avvist, kan det oppstå smerte og sårede følelser, som ofte ytrer seg som sinne. Sinne er ikke kun en reaksjon på øyeblikkelig smerte; det er også ofte et resultat av oppsamlet sinne som kommer til overflaten igjen. Den aktuelle situasjonen fungerer som en katalysator som bringer frem disse underliggende følelsene. Alle har sine følsomme punkter, og det ligger ofte et latent sinne i bakgrunnen. Det trengs bare et trykk på riktig knapp for at sinnet skal eksplodere. Derfor er det viktig at vi blir selvbevisste og utvikler en dypere forståelse av vårt indre landskap.

I bunn og grunn eksisterer det bare én genuin følelse som definerer vår natur, og det er kjærlighet. Kjærlighet uttrykkes gjennom medfølelse, sympati, forståelse, generøsitet, tilpasningsevne, og vennskap. Ofte blir vi oppfordret til å være vennlige, imøtekommende og mer, men dette handler ikke om hva vi bør eller ikke bør gjøre. Disse egenskapene er en integrert del av vår essens. Vi ber ikke en sukkerbit om å være søt eller et chilipulver om å være sterkt; det er deres naturlige egenskaper. På samme måte er idealene vi streber etter ikke bare konstruerte idéer; de er dypt forankret i hvem vi er, i vår natur. Det dreier seg om forståelse, ikke om krav eller pålegg.

Dette forklarer hvorfor mange av oss lever middelmådige liv, ikke nødvendigvis med tanke på yrke eller prestasjoner, men i hvordan vi lever. Det er ikke fordi vi mangler evnen til å leve intelligent; det er fordi vi ofte blir feilinformert. Medfølelse, sympati og empati er naturlige for oss, hvor empati er nøkkelen som frigjør disse følelsene.

Empati er en iboende menneskelig egenskap, ikke bare forbeholdt guddommelige vesener. Når vi ser noen lide, kan vi selv føle smerten. Dette er essensen av empati. Et tydelig eksempel på dette er etter en tennismatch, hvor man kan observere ansiktsuttrykkene til begge spillere. Vinneren, som nærmer seg nettet for å håndhilse på sin motstander etter en intens finale, kan føle motstanderens skuffelse. Den umiddelbare gleden blir ofte erstattet med en sympati for motstanderens nederlag. Dette er empati i praksis, en egenskap som åpner vår verden og fremkaller medfølelse, som igjen motiverer oss til å handle og strekke ut en hjelpende hånd.

Vedantas tema er å oppnå en følelse av fullkommenhet og helhet, som er grunnleggende trekk ved din natur. Dette er det du virkelig streber etter i livet, og du vil ikke være fornøyd med noe mindre. Men for å få tilgang til denne dypere kunnskapen, må en person utvikle seg og modnes. Denne formen for vekst er ikke en naturlig prosess, i motsetning til biologisk vekst. Det er viktig å forstå at å leve til en høy alder ikke nødvendigvis betyr at man har oppnådd indre modenhet. Du kan bli eldre uten nødvendigvis å vokse som person. Den indre personen kan forbli barnslig, ute av stand til å håndtere livets skuffelser, enten det dreier seg om å miste en ballong eller oppleve økonomiske tap. Derfor må du aktivt arbeide for din egen personlige vekst, noe som krever mer enn bare å la tiden gå.

Innsats fra din side er nødvendig for å lære noe nytt. Erfaring alene vil ikke lære deg noe med mindre du aktivt reflekterer over og lærer av den. Det er ofte sagt at erfaring er den beste læremesteren, men jeg skulle ønske det var tilfelle. Mennesker mangler ikke erfaringer – livet gir oss alle rikelig av dem. Hadde vi kun lært av våre egne opplevelser, ville menneskeheten aldri ha nådd det nivået den er på i dag. Det er ikke fraværet av erfaring som begrenser vår kunnskap, men mangelen på vilje til å lære av dem.

Læring krever initiativ. Når du griper en mulighet til å lære, viser du initiativ. Dette gjelder alle emner, inkludert forståelsen av kjærlighet. For å virkelig forstå og oppdage kjærlighetens essens, må du være proaktiv. Når du når et nivå av kjærlighet som er fritt for konflikter, kan det betraktes som et tegn på modenhet. En kjærlig person utstråler naturlig medfølelse, sympati, forståelse, generøsitet og toleranse, selv om disse kvalitetene kan variere avhengig av konteksten.

Det gir meg glede å se meg selv som en kjærlig person. Uten glede er det vanskelig å elske eller vise kjærlighet. Kjærlige mennesker er sjeldne, og de som virkelig utstråler kjærlighet blir ofte sett på som helgener. Slike individer fremstår som ekstraordinære, nesten guddommelige. Men i virkeligheten har alle potensial til å oppnå hellighet. Hellighet er vår naturlige tilstand, preget av kjærlighet, medfølelse, forståelse, sympati, generøsitet, en villighet til å hjelpe, og mer.

I det daglige livet ser vi ofte det motsatte. Folk tenderer til å vise hat, sjalusi og misnøye. Disse negative egenskapene blokkerer vår naturlige tilstand. Derfor er det ikke kjærlighet vi trenger å dyrke; vi må i stedet nøytralisere disse hindringene. Dette skiller våre vediske skrifter markant fra teologier og religiøse prekener.

En av de første og vanskeligste hindringene vi møter er uvitenhet. Selv om man har hatt muligheten til å studere skriften, kan følelsesmessige problemer fortsatt holde en person med kognitiv tenkning som gissel. Det kan virke som om den følelsesmessige siden av en person bestemmer hvor kjærlig, lykkelig eller kognitiv man kan være. Derfor er det avgjørende å forstå denne følelsesmessige delen av oss selv. For å gjøre dette, trenger vi et indre rom, noe som krever en endring i vår kognitive tilnærming. Vi må lære å finne ro i vårt bevisste sinn og i forståelsen av våre følelser.

Når jeg snakker om avslapning, refererer jeg ikke til de mange teknikkene som markedsføres i dagens “åndelige” marked. Avisene er fulle av annonser for ulike workshops som tilbyr teknikker for avslapning, pusting, meditasjon, og så videre. Jeg snakker ikke om denne type avslapning. Her er en klarere formulering av setningen:

Disse teknikkene har begrenset nytteverdi; de kan hjelpe oss kun for en kort periode. Dette gjør budskapet tydeligere og mer direkte.. Etter hvert blir de mekaniske, og vi vokser fra dem. Deretter begynner vi å søke etter nye teknikker, noe som leder til en endeløs og forgjeves søken.

Den avslappetheten jeg snakker om oppstår når man virkelig forstår verdens realiteter. Vi har lært at alt er en gave, og ikke adskilt fra Giveren, Isvara (Det Totale Sinnet), som selv er et omfattende system bestående av flere underordnede systemer. Det er dine egne bekymringer, frykt og ønske om å påvirke andre som isolerer deg fra verden og dens forståelse. Uten denne takknemligheten for Isvara, vil du ha vanskeligheter med å nyte familielivet, verdsette dine barns barndom og ungdom, eller bevare vennskap når de blir eldre. Din bekymring for deres fremtid og ønsket om å gi dem sikkerhet kan hindre deg i å nå dem på en fri og oppriktig måte.

Problemet er ikke planleggingen for fremtiden – det er noe enhver fornuftig person ville gjøre. Problemet er ditt krav om ubetinget lydighet fra dem. Du ser ikke at barnet ditt er en selvstendig person, men tror i stedet at barnet er en forlengelse av deg selv. Dette er roten til problemet.

Forstår du dette, vil du verdsette at et barn, selv om det er født av deg, ikke er en del av deg. Et barn er som et lys tent fra et annet lys; det er ikke halvparten av et lys. På samme måte fødes et nytt liv fra et annet liv. Barnet har sin egen kropp, sinn, sanser og sjel; det er fullstendig og helhetlig. Forstå at et barn er en voksende helhet, en vakker sannhet. Barnet er gitt til deg, født av deg; du er et verktøy i denne prosessen.

Mangel på forståelse gjør at du ikke kan glede deg fullt ut over barna dine. Dette betyr ikke at du mangler kjærlighet. Hvilken forelder elsker ikke sine barn? Problemet oppstår når du ser på barnet som en forlengelse av deg selv. Det du mener er best for barnet, forventer du at barnet også skal mene er best. Jeg opplever ofte under hjemmebesøk at foreldre ønsker at deres barn skal synge eller opptre for Swami. Når foreldrene ber barnet synge chanten Suklambaradharam, møter de ofte protest. Dette er barnets måte å uttrykke sin uavhengighet på, men foreldrene misforstår det og blir skuffet. De har ennå ikke innsett at barnet ikke er en forlengelse av dem selv.

Forstå dette grundig: Et barn er en selvstendig helhet. Lær å glede deg over denne helheten. Du kan aldri fullt ut nyte en del uten å anerkjenne helheten. Kjærligheten til barnet ditt begrenses hvis den innebærer kontroll. Hvis du lærer å finne ro i den guddommelige orden, vil du innse at kjærlighet ikke dreier seg om kontroll. Hvorfor tror du at du har en tendens til å kontrollere? Dette stammer fra psykologiske mønstre formet tidlig i livet. Du kontrollerte fordi du ikke kunne stole på foreldrene dine. Mangel på kommunikasjon og forståelse mellom deg som barn og dine foreldre, kanskje påvirket av faktorer som alkohol, førte til at du måtte finne måter å vinne deres og gudenes godkjennelse på. Derfor sørget du alltid for å ha rett, etablerte klare grenser der alt var forutsigbart, og ingen sårbarhet eksisterte. Utenfor disse grensene følte du deg sårbar og uten kontroll, noe som ble problematisk. Du forsøkte å manipulere situasjoner så godt du kunne, men ting gled ofte ut av kontroll. Å erkjenne dette høyt: “Jeg har en tendens til å kontrollere. Jeg tror at kontroll er kjærlighet”, kan hjelpe deg å se at kontroll i realiteten bare er kontroll, og ikke kjærlighet, selv om det noen ganger kan være kjærlighet som ligger bak ønsket om å kontrollere. Dette forklarer hvorfor smerten til et barn som ikke blir forstått, er så intens.

Det er viktig å forstå at kontroll ikke er kjærlighet; besittelse er ikke kjærlighet; eierskap er ikke kjærlighet. Ofte tror vi at alt vi elsker, bør vi eie. Jeg elsker denne blomsten, så jeg plukker den umiddelbart. Men det er ikke nødvendig. La den være der den er. La stjernene være der de er; jeg elsker dem som de er. Du elsker bare, ingenting mer. Det har ingen annen betydning. Det er så enkelt.

Når du ser inn i deg selv, vil du oppdage nærværet av Det Totale Sinn (Isvara) i form av dine følelser. Du anerkjenner disse følelsene som gyldige fordi du forstår deres bakgrunn. Dette gjør deg normal på alle måter. Det er viktig at du forstår dette godt. Hver og en av dere burde erkjenne: “Jeg er normal.” Ved å si dette vil du oppdage at ingenting står i veien for din kjærlighet.

Hva er kjærlighet? Det er intet annet enn medfølelse, som springer ut av sympati, forankret i dyp forståelse. Jo mer kjærlig du er, desto lettere blir det for deg å gripe skriftenes visdom.Bhagavad Gita og Upanishadene lærer oss at atma, selvet, er helheten. Og denne helheten er ikke bare et ideal – den manifesterer seg naturlig i livet. Det er nettopp denne helheten du elsker. Når alt som er, utgjør helheten, hvor finnes da rom for ikke å elske? Når du virkelig forstår dette, oppdager du kjærligheten i sin sanneste form – at det ikke finnes noe annet enn kjærlighet.

Avslutning på bloggen:
Lydfil – Buzzsprout
Når Swami Dayananda sier: «Du kan ikke elske uten forståelse», peker han på noe helt grunnleggende ved kjærlighetens natur. Forståelse er ikke en intellektuell øvelse alene, men en åpenhet – et ønske om å virkelig se et annet menneske slik det er. Når vi forstår, setter vi oss selv til side et øyeblikk og lar den andre tre frem i sin helhet. Uten denne innsikten blir kjærligheten lett forvekslet med kontroll, behov, eller ønsket om å fylle et tomrom i oss selv.

Forståelse innebærer å lytte bak ordene, å legge merke til nyansene, å erkjenne at alle mennesker bærer sine historier, sår og håp. Den som er i stand til å forstå, oppdager at kjærlighet ikke er noe vi trenger å prestere eller vinne, men noe som flyter naturlig når vi møter den andre med respekt og aksept. Da blir kjærlighet ikke en byrde, men en gave – ikke en binding, men en frigjøring.

Kjærlighet uten forståelse blir raskt skjør. Den kan forvandle seg til sjalusi, sinne eller frykt. Men kjærlighet som springer ut av forståelse, blir som en stille elv som finner veien, også når terrenget er ujevnt. Den bærer med seg medfølelse, tålmodighet og raushet. Når vi virkelig forstår, forsvinner behovet for å eie, og det åpner seg et rom hvor begge kan være hele.

Til syvende og sist peker sitatet på en indre reise: å forstå oss selv. For hvordan kan vi møte andre med kjærlighet dersom vi ikke har rom for oss selv? Når vi lærer å akseptere våre egne grenser, våre egne feil og vår egen menneskelighet, da spirer en naturlig mildhet. Der, i selvforståelsen, vokser den kjærligheten som ikke trenger forklaringer.

Kjærlighet og forståelse er derfor ikke to adskilte ting – de er to sider av samme virkelighet. Å forstå er å elske, og å elske er å forstå.

Hvem var Swami Dayananda Saraswati?
Lær mer om mine dedikerte vedanta-lærere
Lydfil – Buzzsprout

Swami Dayananda Saraswati (1930–2015) var en av de mest respekterte og innflytelsesrike lærerne innen Tradisjonell Advaita Vedanta (Sampradaya). Han grunnla Arsha Vidya Gurukulam og var tidligere elev av Swami Chinmayananda. Dayananda er særlig kjent for sitt monumentale verk Bhagavad Gita Home Study Course på over 2000 sider, der han formidler Vedanta med presisjon, logikk og psykologisk innsikt.

Hans troverdighet i Vedanta-miljøet skyldes hans klare skille mellom erfaring og kunnskap: frigjøring (moksha) er ikke en opplevelse i tid, men erkjennelsen av ens egentlige natur som bevissthet. Han korrigerte mange moderne misforståelser i Ny Vedanta, og insisterte på at selvkunnskap kun kan formidles gjennom en ubrutt undervisningstradisjon – guru-shishya-parampara.

Swami Dayananda la stor vekt på å forstå Isvara – Det Totale Sinnet – som både den intelligente og materielle årsaken til alt som eksisterer. Når man integrerer denne forståelsen i livet, blir man mer objektiv, mindre fanget av frykt, sjalusi og subjektivitet. Han så alt som hellig, fordi alt er gjennomtrengt av orden og intelligens.

Gjennom sin undervisning inspirerte han en rekke kjente lærere som James Swartz og Neema Majmudar, og hans visjon om at “alt er hellig” forener rasjonell forståelse med spirituell modenhet – noe som gjør ham til en sentral autoritet i moderne Vedanta.

Du kan kjøpe boka KJÆRLIGHETENS YOGA – FRUKTENE AV SELVKUNNSKAP – BØKER – Fullstendig Visdom
Ny bok ute nå: Kjærlighetens Yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom

Februar/Mars 2033 – Rishikesh, India
Lydfil – Buzzsprout
Jeg planlegger å gi ut Tattva Bodha på norsk i 2033 og ønsker i den forbindelse å reise til Swami Dayanandas ashram i Rishikesh – stedet der han levde, underviste og formidlet Vedanta-tradisjonens tidløse visdom.

Jeg planlegger også å ta med en norsk gruppe til samme sted i februar/Mars 2037 for to ukers fordypning i Vedanta-undervisning basert på Tattva Bodha.

Sammendrag av Tattvabodhaḥ av Swami Dayananda Saraswati

Boken Tattvabodhaḥ – som betyr «Kunnskap om virkeligheten» – er en kort, men dyptgående introduksjon til kjernen i Vedānta-filosofien. Ordet tattva betyr «det som virkelig er», og bodha betyr «erkjennelse». Sammen peker de mot erkjennelsen av selvet som virkelighetens grunn – et uforanderlig, bevisst og grenseløst nærvær.

Verket åpner med å beskrive de fire kvalifikasjonene (sādhana-catuṣṭaya) som kreves av en søker: evnen til å skille det evige fra det midlertidige (viveka), frihet fra tilknytning og begjær (vairāgya), selvdisiplin og sinnsro (śamādi-ṣaṭka-sampatti), samt et brennende ønske om frigjøring (mumukṣutvam).

Deretter leder teksten leseren inn i selverkjennelsen (ātma-vicāra). Den viser hvordan vi vanligvis identifiserer oss med kropp, sanser og tanker, men at vårt sanne Selv (ātman) er uavhengig av alt dette – evig, bevisst og fylt av fred (sat-chit-ānanda).

Boken går videre til å forklare skapelsen og hvordan universets mangfold springer ut fra den ene virkelighet gjennom māyā og de tre guṇaer (sattva, rajas og tamas). De fem elementene og de subtile kroppene beskrives, slik at leseren forstår forholdet mellom det individuelle jeg (jīva) og den kosmiske intelligens (Īśvara).

Til slutt viser teksten hvordan erkjennelsen av at jīva (individet) og Brahman(grenseløs bevissthet) i virkeligheten er ett, fører til frigjøring (mokṣa). Når uvitenheten forsvinner, står det som alltid har vært sant frem: selvet er fullkomment, fritt og uforanderlig.

Tattvabodhaḥ er derfor både et filosofisk kompendium og en praktisk veiviser til indre oppvåkning. Swami Dayanandas kommentar gjør teksten levende og tilgjengelig, og viser hvordan kunnskap blir transformasjon når den er fullt assimilert.

Kilder: