Bevissthetens kreative spill: En undersøkelse av Advaita Vedantas grunnleggende spørsmål
Andre Vas’ tekst «Vedanta’s Core Questions,», oversatt av Peter Næss, utforsker Advaita Vedanta filosofien gjennom en serie undersøkelser. Den adresserer grunnleggende spørsmål om livets mening, tilsynelatende illusjoner og uvitenhet i en tilstand av sat-chit-ananda, og naturens dualitet.
Andre Vas bruker både logisk resonnement og erfaring for å argumentere mot blind tro og for å vise at den virkelige naturen til selvet er grenseløs bevissthet. Teksten forklarer også begreper som lilā (bevissthetens kreative spill) og māyā (illusjon eller forestilling), og konkluderer med at opplysning oppnås gjennom selvkunnskap og erkjennelse av ens sanne, ikke-dualistiske natur.
Hensikten med livet
Ifølge Vas er formålet med livet frigjøring (moksha). Dette innebærer å fri oss fra begrensninger og illusjoner, og å innse vår sanne natur som det grenseløse selvet. Denne frigjøringen oppnås gjennom kunnskap og selverkjennelse. Vas argumenterer for at glede er vår sanne natur, og at vi søker den i ytre objekter på grunn av uvitenhet om vår ubegrensede natur.
Illusjoner og uvitenhet
Vas påpeker at det ubegrensede selvet ikke er en tilstand, men den uforanderlige virkeligheten av vår eksistens. Han presiserer at sat-chit-ananda, som beskriver vår sanne natur, er synonymer som peker på en enkelt, udelelig sannhet.
•Sat betyr «væren», «eksistens» eller «det som er».
•Cit representerer bevissthet, som er nødvendig for at objekter skal eksistere.
•Ananda refererer til en tilstand av grenseløshet, varig fred og tilfredshet.
Uvitenhet (avidya) er en kraft i selvet (avarana-shakti) som hindrer oss i å se klart. Den har ingen hensikt eller mål, og forsvinner når vi erkjenner vår sanne natur.
Bevis for selvet
Vas argumenterer for at beviset for selvet er vår egen eksistens. Han bruker analogien med et speil, og sier at skriftene fungerer som et ufeilbarlig speil der vi kan se selvet med fullkommen klarhet. Ved å observere våre tanker og følelser, kan vi se at de oppstår og forsvinner i bevisstheten, men at bevisstheten selv forblir uendret.
Vas hevder videre at det ubegrensede selvet er entall, og at det ikke kan eksistere noe utenfor det.
Vår sanne natur er ren, ubeskrivelig eksistens, som ikke trenger noe bevis utover sin egen tilstedeværelse.
Advaita Vedanta og tro
Vas avviser kritikken om at Advaita Vedanta er basert på blind tro. Han argumenterer for at selv om en viss grad av tro er nødvendig i begynnelsen av læringsprosessen, kan sannheten verifiseres gjennom nøye undersøkelse av vår egen erfaring. Vedanta er ikke en trosbasert religion eller spekulativ filosofi, men en metode for selverkjennelse som bruker ord som «pekere» for å lede sinnet mot sin egen kilde.
Teksten beskriver fire hovedmål, eller puruṣārthas, som mennesker streber etter: Artha, Kāma, Dharma og Mokṣa. Disse målene representerer ulike stadier i menneskets søken etter lykke og tilfredshet.
Artha – Sikkerhet
I starten søker mennesker sikkerhet fordi den dualistiske verden er usikker og i stadig endring. Vi forsøker å oppnå både subtile (kjærlighet, respekt, makt, berømmelse) og konkrete (penger, husly, mat, klær) objekter i håp om at de vil gi oss en følelse av trygghet. Selv de som har materiell velstand, kan føle angst for å miste den.
Kāma – Nytelse
Når vi føler oss trygge, søker vi nytelse. Når våre grunnleggende behov er dekket, har vi en tendens til å lete etter glede og stimulering. Mye av det moderne samfunnet dreier seg om jakten på sensorisk og mental stimulering gjennom underholdning, avhengighet og spenning.
Vas påpeker at de fleste i dagens samfunn er nytelsessøkende i større eller mindre grad, og at besettelser med ting som sex, mat, sport, mote, film, musikk, sosiale medier, spill, gambling, narkotika og alkohol vitner om denne konstante jakten på sensorisk og psykologisk stimulering.
Dharma – Dyd
Det tredje målet er dyd eller rettferdighet. Mange av oss føler oss ikke indre gode, og plages av en følelse av å være mangelfulle. De som er åndelig tilbøyelige, kan føle at de mangler medfølelse og vennlighet og ikke lever opp til standardene satt av forbilder som Jesus, Buddha, Krishna og Gandhi. Andre, som har opplevd verdslige gleder til overmål, kan komme til at det er mer i livet enn selvtilfredsstillelse og bestemmer seg for å tjene andre eller kjempe for viktige saker. Atter andre, som er tynget av skam over sine overtredelser, håper å sone for sine synder og sikre seg guddommelig gunst gjennom fromhet og anger.
Mokṣa – Frigjøring
Mokṣa, eller frigjøring, er det endelige målet. Innsikten om at glede er vår sanne natur, men at den ikke kan finnes i ytre objekter, leder oss til å søke frigjøring fra begrensninger.
Vedanta lærer oss at vi allerede besitter det vi søker – vår sanne natur er ubegrenset glede. Problemet er at vi ikke innser dette på grunn av uvitenhet. Løsningen er kunnskap, som kan frigjøre oss fra våre feilaktige oppfatninger om begrensning.
Ifølge Vedanta er hensikten med livet og poenget med å tilegne seg kunnskap det samme: Frigjøring.
Vas tar også fatt i en sentral problematikk i vår søken etter lykke: Vi fokuserer på objekter, mens virkeligheten er ikke-dualistisk. Forfatteren bruker analogien med en gruppe kollegaer som diskuterer hvilken matrett de ville spist resten av livet hvis de bare kunne velge én. Noen foretrekker italiensk, noen meksikansk, og noen japansk. Når en kollega sier «indisk», blir de andre overrasket. Poenget er at den samme maten ikke tilfredsstiller alle.
Hvis gleden vi opplever gjennom objekter var iboende i objektene selv, ville ethvert objekt gitt den samme gleden til alle. Men vi vet at dette ikke stemmer. Mens en person kan mislike naboens høylytte heavy metal-musikk, ville en Krishna-sang sannsynligvis fått den samme metal-entusiasten til å rive seg i håret av kjedsomhet. Gleden kan derfor ikke ligge i objektet selv.
Vedanta forteller oss at det bare finnes to ting: subjektet («meg») og objektene jeg oppfatter. Siden vi vet at glede eksisterer, og logisk analyse viser at denne gleden ikke kommer fra objektene, er den eneste rimelige konklusjonen at gleden kommer innenfra. Ironisk nok er jeg selv kilden til den lykken jeg søker gjennom min endeløse jakt på både «indre» objekter (som emosjonelle og psykologiske tilstander) og «ytre» objekter (som forhold, eiendeler og opplevelser).
Alt er i forandring
Et annet viktig poeng teksten fremhever er at alt i den dualistiske verden er i konstant forandring. Ingenting forblir det samme for alltid. Når jeg får det jeg ønsker meg, forandrer ofte begjærets objekt seg. Hvis ikke objektet forandrer seg, kan det hende at jeg forandrer meg. Mine interesser og ønsker endrer seg over tid.
Selv om vi på en eller annen måte kunne sikre oss de objektene vi begjærer permanent og forsterke vår lidenskap for dem, er det et dypere eksistensielt problem: Den gleden vi ser ut til å få fra våre ettertraktede objekter, kommer ikke egentlig fra dem i det hele tatt.
Objektene er ikke kilden til den gleden vi tror de gir. Selv om dette kan være vanskelig å akseptere, siden det virker åpenbart at lykke kommer fra å skaffe og oppleve det vi ønsker, avslører en klar analyse av vår egen erfaringsverden at dette er en feilslutning.
Vas konkluderer med at den altoppslukende endringen i den dualistiske verden gjør jakten på varig lykke gjennom flyktige objekter til en nytteløs øvelse.
Teksten forklarer videre at vår sanne natur kan beskrives med ordene Sat-Cit-Ananda, som er synonymer som peker på én udelelig sannhet. I stedet for å representere tre separate attributter, beskriver de ulike aspekter ved den samme essensielle virkeligheten.
Sat – Væren eller Eksistens
Sat betyr «væren«, eksistens eller «det som er«. Når vi sier «Fuglen er», «Boken er», eller «Jenta er», er fellesnevneren «er-het», det faktum at de eksisterer. Sat representerer dermed den grunnleggende eksistensen som ligger til grunn for alt.
Cit – Bevissthet
Cit står for bevissthet. Det er gjennom bevisstheten vi vet at ting eksisterer. Objekter kan bare sies å eksistere fordi de fremstår i bevisstheten. Akkurat som bilder trenger en skjerm å projiseres på, trenger objekter «rommet» i bevisstheten for å være til.
Fordi virkeligheten er en, fremstår ikke bare objekter i bevisstheten, men de er laget av bevissthet. Universet er som et maleri – objektene i det ser ut til å være separate enheter, men er i virkeligheten laget av ingenting annet enn maling. På samme måte er de utallige objektene som oppstår i bevisstheten formet av bevisstheten selv. Dermed er Sat (væren) og Cit (bevissthet) ett og det samme.
Ananda – Grenseløshet og glede
Selv om objekter ustanselig oppstår og forsvinner, forblir deres essensielle «er-het», bevisstheten selv, for alltid uforandret og ren. Den er Ananta – uten ende, uendelig. Begreper som «evig» og «uendelig» er utilstrekkelige, da de antyder eksistensen av tid og rom. Ren bevissthet eksisterer hinsides disse begrensede konstruksjonene – faktisk er tid og rom i seg selv bare objekter som fremstår innenfor bevissthetens grenseløse rom.
Ananda i Sat-Cit-Ananda blir ofte misforstått som «lykke». For å forstå dette begrepet riktig, må vi skille mellom to typer Ananda:
•Bimbānanda (også kalt ātmānanda) er den iboende gleden i selvet. Den er alltid tilstede, men kan ikke objektiviseres eller oppleves som en bestemt tilstand. Det er rett og slett vår naturlige tilstand, som skal anerkjennes og gjøres krav på.
•Pratibimbānanda er refleksjonen av den gleden som oppleves i et renset (sattvisk) sinn. Å oversette Ananda som «lykke» reduserer det til denne erfaringsmessige gleden, en vanlig feil i yoga og mystiske tradisjoner.
Selvet kan ikke defineres i form av noen opplevelse, ettersom alle opplevelser forekommer innenfor de endelige grensene for tid og rom, mens selvet er hinsides alle slike grenser.
Selv om Ananda er bedre oversatt som «grenseløshet» enn «lykke», har den vanlige tolkningen en viss gyldighet hvis den forstås riktig. «Lykken» det refereres til er ikke en tilstand av overdreven glede, men snarere en urokkelig fred og tilfredshet, en helhet hinsides sinnets uro.
Fordi bevisstheten er alt, er den Purnam – hel, fullstendig og uten mangel. Og siden den verken har ønsker eller behov, er den naturlig fri for uro, fullstendig tilfreds og evig i fred.
Ananta – Uten ende
Ananta betyr «uten ende» eller «uendelig«, og refererer til bevissthetens grenseløse natur. Som nevnt over er selv begreper som «evig» og «uendelig» utilstrekkelige, da de antyder en begrensning i tid og rom.
Ananta peker på en virkelighet som overskrider alle slike begrensninger. Bevisstheten er ikke begrenset av tid, rom eller noen form for dualitet. Den er den ultimate kilden til alt, og er derfor i seg selv uten begynnelse eller slutt.
Eksempler:
• Forestill deg et uendelig hav. Havet har ingen grenser, ingen begynnelse og ingen slutt. Dette kan sees som et bilde på Ananta, den uendelige bevisstheten.
• Tenk på et speil som reflekterer et annet speil. Refleksjonene fortsetter i det uendelige. Dette illustrerer hvordan bevisstheten reflekterer seg selv, uten noen ytre begrensning.
Oppsummert kan man si at Sat-Cit-Ananda-Ananta peker på en virkelighet som er ren væren, grenseløs bevissthet, fullkommen glede og uten ende. Denne virkeligheten er vår sanne natur, og målet med Advaita Vedanta er å hjelpe oss å innse denne sannheten.
Hvilken grunn kan selvet (Brahman) ha til å manifestere seg som universet og spille ut en endeløs syklus av glede og sorg, nytelse og smerte, fødsel og død?
Teksten tar for seg dette spørsmålet grundig og konkluderer med at selvet (Brahman), fra sitt eget ståsted, ikke har noen grunn til å manifestere seg som universet.
For å forstå dette, må vi først se nærmere på begrepet «hensikt» eller «grunn». Teksten analyserer den engelske oversettelsen “purpose” og dens opprinnelse i det anglo-normanske ordet “porposer”, med røtter i latin “pro” (frem) og “poser” (å sette). «Purpose» betyr dermed «å sette frem» eller «fremsette».
Selvet, som er altoppslukende, er iboende handlingsløst. Det verken «setter» eller projiserer noe, og det har heller ingen plassering utenfor seg selv som det kan «sette frem» mot. Videre er selvet ren upersonlig bevissthet, uten vilje eller valgfrihet. Til sist er selvet helt, fullstendig og perfekt i seg selv, og derfor uten begjær eller behov.
Til tross for den poetiske appellen i līlā-teorien, der bevisstheten skaper verden fordi den kjeder seg og ønsker å leke, er dette et uholdbart argument. Bevisstheten trenger ikke objekter for å kjenne seg selv. De tre tilstandene våkenhet, drøm og dyp søvn viser at uansett om objekter fremstår eller ikke, forblir jeg, bevisstheten, alltid til stede.
Selv i drømløs søvn, uten objekter, vet jeg fortsatt at jeg er. Hvis ikke, ville jeg ikke senere kunne si at jeg sov fredelig. Selvet er selvinnlysende, selvlysende og selvfullstendig, helt uavhengig av objekter. Det er «bortenfor», uberørt og evig fritt. Det er ikke opptatt av gevinst, tap, forbedring eller å oppleve enhet. Det er allerede helt og det hele.
På grunn av māyās kraft, fremstår selvet som det mangfoldige universet – omtrent som gull fremstår som forskjellige smykker. Men akkurat som gull forblir gull selv når det fremstår som et armbånd, mister aldri selvet sin essensielle natur av ren bevissthet, til tross for at det fremstår som verden.
Fra selvets perspektiv skjer det derfor aldri noe, og enda mindre for noe formål. Universet er ikke en kosmisk lekeplass projisert av bevisstheten for sin egen underholdning. Det er bare en tilsynelatelse, et spill av lys og skygge på selvet sin uforanderlige skjerm.
Hva er beviset på at «Selvet» eksisterer i følge, Vas?
Ifølge Andre Vas er det sterkeste beviset på Selvets eksistens vår egen eksistens. Han argumenterer for at «jeg er, derfor er Selvet». Vår egen væren er et selvinnlysende bevis på Selvet.
For å utdype dette, bruker Vas en rekke argumenter og analyser:
•Introspeksjon: Ved å observere strømmen av sansninger, følelser og tanker som utgjør vår indre verden, kan vi legge merke til at alle disse fenomenene oppstår innenfor bevisstheten, for en stund, og deretter forsvinner tilbake i bevisstheten. Vi identifiserer oss ofte med disse fenomenene og hevder dem som «mine». Men selv om de vises i oss, er vi ikke begrenset til dem. Bevisstheten de oppstår i, forblir ren og uendret av deres tilstedeværelse eller fravær.
•Uforanderlig bevissthet: Vår grunnleggende væren flimrer ikke inn og ut av eksistensen mens tankene og følelsene kommer og går. Vår essensielle bevissthet endres ikke engang det minste av den uopphørlige strømmen av mental aktivitet. Vår eksistens har aldri blitt forsterket, redusert eller på annen måte endret av deres tilsynekomst og forsvinning.
•Dyp søvn: I dyp søvn er individet fraværende, men bevisstheten forblir. Hvis vi ikke var tilstede som denne bevisstheten, ville vi ikke hatt noen måte å vite at vi hadde sovet i det hele tatt. Når vi våkner og erkjenner at vi har sovet godt, bekrefter vi kontinuiteten til vårt sanne Selv, selv under den midlertidige oppløsningen av kropp og sinn.
•Selvets grenseløse natur: Det som er grenseløst, utelukker eksistensen av noe utenfor det. Hvis bevisstheten virkelig er grenseløs, følger det nødvendigvis at det ikke kan være en annen bevissthet som står utenfor den.
Konklusjonen er at Selvet, som er grenseløst, er entall. Det er ikke mange Selv, men bare det ene, ikke-dualistiske Selvet. Og dette Selvets natur er ren og ubeskrivelig eksistens.
Selvet bare er, og trenger ikke noe bevis utover sin egen umiddelbare tilstedeværelse.
Hva slags gyldighet eller validitet har Vedanta?
Andre Vas argumenterer for at Vedanta ikke er en trobasert religion eller spekulativ filosofi, men en metode for kunnskap (pramāṇa) som avslører virkelighetens sanne natur. Selv om det i begynnelsen krever en grad av tro, kan sannheten som Vedanta avslører verifiseres direkte gjennom en grundig undersøkelse av ens egen erfaring.
Vedantas gyldighet hviler på flere sentrale punkter:
•Ikke-dualistisk virkelighet: Vedanta hevder at virkeligheten er ikke-dualistisk, noe som betyr at det bare finnes én grunnleggende virkelighet. Bevis for dette finner vi gjennom en analyse av vår egen erfaring og hvordan vi forholder oss til objekter. Vi opplever verden gjennom sansene våre, men en nærmere undersøkelse viser at ingen sanseopplevelse bekrefter eksistensen av en uavhengig iakttager eller et uavhengig objekt. Alt oppløses til slutt i den ene bevisstheten som er kilde og substans for alt.
•Skriftenes rolle: Skriftene i Vedanta-tradisjonen er ikke dogmer som krever blind tro, men snarere et hjelpemiddel til forståelse. De fungerer som et speil der vi kan se Selvet med klarhet. Ærbødigheten for skriftene stammer fra anerkjennelsen av at de inneholder visdommen til oldtidens seere som erfarte disse sannhetene direkte.
•Selvets eksistens: Det mest overbevisende beviset for Selvets eksistens er, ifølge Vas, vår egen eksistens. «Jeg er, derfor er Selvet.» Vår egen væren er et selvinnlysende bevis på Selvet. Gjennom introspeksjon, observasjon av sinnets uforanderlige natur i møte med skiftende fenomener, og erfaringen av dyp søvn, kan vi erfare Selvets tilstedeværelse direkte.
•Logikk og resonnement: Vedanta bruker logikk og resonnement for å avdekke feilslutninger i vår vanlige forståelse av virkeligheten. Vedanta er ikke bare en samling av mystiske utsagn, men et systematisk rammeverk for å forstå vår egen eksistens.
Vedanta som et verktøy for frigjøring:
Vas beskriver Vedanta som en lampe som fjerner uvitenhetens mørke. Det er et verktøy som hjelper oss å fjerne den grunnleggende misforståelsen som er årsaken til all lidelse.
Vedanta er ikke en tyrann, men en venn som inviterer oss til å undersøke og teste prinsippene i våre egne liv.
For dem med et åpent sinn, blir ikke-dualitetens visjon en levende realitet, ikke en fjern tanke. Sannheten er ikke noe man skal stole blindt på, men noe man kontinuerlig oppdager og bekrefter i sitt eget vesen.
Hva er det som anses som «virkelig» i Vedanta?
I Vedanta er det virkelige det som er uforanderlig og evig – det stabile grunnlaget som tid og rom hviler på. Med andre ord, virkeligheten er det som ikke kan nektes, er alltid sant, og fungerer som grunnlaget for den tilsynelatende virkeligheten.
Dette står i kontrast til den vanlige materialistiske forståelsen av virkeligheten, som likestiller virkelighet med uavhengig fysisk eksistens. Denne definisjonen smuldrer opp under rasjonell granskning, da den ikke klarer å ta hensyn til mentale og emosjonelle fenomener.
For å illustrere hva som er «virkelig» i Vedanta, kan vi bruke analogien med gull og smykker. Gull forblir alltid gull, uansett hvilken form det er i. Det er metaforisk satyam. Smykker, derimot, er metaforisk mithyā fordi de er avhengige av gull for sin eksistens.
Selvet, ren bevissthet, er det eneste som oppfyller kriteriene for å være «virkelig» i Vedanta. Det er uforanderlig, evig, og alt annet er avhengig av det for sin eksistens.
Objekter, både fysiske og subtile, eksisterer, men de er ikke «virkelige» i samme forstand som Selvet. De er flyktige, i konstant forandring, og avhengige av bevisstheten for å tre frem. De har en tilsynelatende eller avhengig eksistens (mithyā).
Vedanta handler om å skjelne mellom det virkelige (satya) og det tilsynelatende (mithyā), det som kalles ātma-anātma-viveka. Gjennom denne prosessen kan vi frigjøre oss fra vår feilaktige identifikasjon med det begrensede selvet og erfare vår sanne natur som det ubegrensede, uforanderlige Selvet.
Teksten beskriver fire viktige innsikter som oppstår når man undersøker vår opplevelse av objekter. Disse innsiktene utfordrer våre vanlige antagelser om virkelighetens natur og vårt forhold til objekter.
Innsikt 1: Ingen sanseopplevelse bekrefter eksistensen av en uavhengig observatør.
Når du opplever et objekt gjennom sansene dine, opplever du ikke en annen observatør som eksisterer uavhengig av deg.
Eksempel: Se for deg at du ser på en blomst. Du opplever blomstens farge, form og duft. Men du opplever ikke en annen person som også ser på blomsten.
Konsekvens: Den eneste observatøren du med sikkerhet kan vite eksisterer, er deg selv.
Innsikt 2: Ingen sanseopplevelse bekrefter eksistensen av et uavhengig objekt.
En ærlig analyse av din egen erfaring avslører at det du faktisk opplever, ikke er et uavhengig fysisk objekt, men bare én eller flere sensoriske kvaliteter.
Eksempel: Du ser på et eple. Du opplever fargen rød, den runde formen og kanskje en glatt overflate. Men du opplever ikke eplet som en helhetlig, uavhengig enhet. Du antar bare at det eksisterer en helhet basert på din betingede oppfatning av verden.
Konsekvens: De sensoriske kvalitetene vi opplever, kan ikke bekreftes å komme fra noe separat objekt som eksisterer utenfor oss selv.
Innsikt 3: Ingen sanseopplevelse bekrefter at noen sansemessig kvalitet eksisterer uavhengig.
Disse kvalitetene eksisterer ikke «der ute» i verden og venter på å bli opplevd. For å bekrefte at det var tilfelle, måtte vi kunne oppleve kvaliteten ved hjelp av en annen sans, noe som er umulig. Vi kan ikke høre en farge, se en lyd, eller føle en lukt.
Eksempel: Du lukter duften av nybakt brød. Lukten er ikke en uavhengig enhet som eksisterer utenfor deg. Den oppstår bare når luktesansen din registrerer den. Luktesansen og lukten er gjensidig avhengige av hverandre.
Konsekvens: Den sansemessige kvaliteten og sanseorganet som oppfatter den, er i hovedsak ett og det samme. De eksisterer bare innenfor sinnet.
Innsikt 4: Ingen sanseopplevelse bekrefter den uavhengige eksistensen av noe sanseorgan.
Sanseorganene er ikke separate verktøy som bevisstheten bruker for å samle sansedata. De er snarere uttrykk for bevisstheten selv og er derfor ikke atskilt fra den.
Eksempel: Øynene dine er ikke et uavhengig instrument som eksisterer utenfor bevisstheten. Synssansen er en funksjon av sinnet, som er bevissthet som fremstår i subtil form.
Konsekvens: Alle tilsynelatende objektive sanseopplevelser skjer faktisk i sinnet, som er en del av bevisstheten.
Konklusjon
Disse fire innsiktene leder oss til å konkludere med at alle objekter – både grove og subtile – er oppløst i den ene bevisstheten som er deres kilde og substans. Virkeligheten er grunnleggende ikke-dualistisk. Objekter eksisterer, men ikke som uavhengige enheter atskilt fra bevisstheten. De er snarere manifestasjoner av bevisstheten selv.
Vi oppsummerer litt og avslutter med – Hva er Bevissthet i følge Vedanta?
Vedanta forstås Bevissthet (cit) som selve grunnlaget for all eksistens. Den er ikke en tilstand, men den uforanderlige, evige og grenseløse virkeligheten som alt utgår fra.
Her er noen sentrale punkter om Bevissthet i følge Vedanta:
•Ikke en tilstand: Bevissthet er ikke en tilstand vi kan oppnå eller miste, da alle tilstander er tidsbundne og flyktige. Den er derimot grunnlaget som alle tilstander, inkludert våkenhet, drøm og dyp søvn, hviler på.
•Selvinnlysende: Bevissthet trenger ikke bevis for sin eksistens. Den er selvinnlysende, akkurat som vår egen eksistens. Vi er bevisst, og derfor eksisterer bevissthet.
•Grunnlaget for alt: Objekter kan bare sies å eksistere fordi de fremstår i bevisstheten.
Akkurat som et bilde krever et lerret for å projiseres på, krever objekter «rommet» av bevissthet for å være til. Videre, siden virkeligheten er en, er objekter ikke bare i bevisstheten, men laget av bevissthet.
•Uforanderlig og evig: Bevissthet er ananta – uten ende, uendelig. Den forblir uendret og upåvirket av de utallige sensasjoner, følelser og tanker som kommer og går.
•Selvets natur: Vedanta beskriver vår sanne natur som sat-cit-ananda. Disse ordene er synonymer som peker på en enkelt, udelelig sannhet.Sat betyr «væren», cit betyr «bevissthet», og ananda betyr «grenseløshet» eller «lykke». Bevissthet er altså uløselig knyttet til Selvet, vår sanne natur.
•Kilde til lykke: Siden bevissthet er alt, er den pūrṇam – fullstendig og mangler ingenting. Og fordi den ikke har noen ønsker eller behov, er den naturlig fri for uro, fullstendig tilfreds og hviler i tidløs ro. Vår dypeste motivasjon bak alle handlinger er ønsket om mer lykke og fred, og denne lykken springer ut fra vår sanne natur som bevissthet.
Bevissthet i Vedanta er ikke en passiv tilskuer, men den dynamiske kraften som gjennomstrømmer og opprettholder hele universet. Den er kilden til vår eksistens, vår opplevelse og vår fullstendige frigjøring.
Lenke: https://www.yesvedanta.com/play-of-consciousness
Andre Vas og jeg deltok på de samme Vedanta-seminarene i 2017 – Essensen av Vedanta med James Swartz i Tiruvannamalai, India. I 2018 fulgte vi nok et to ukers Vedanta-seminar med James i Spania. Han er en grundig og dyktig ung Vedanta-lærer med en dyp forståelse av tradisjonen.
Om Andre Vas – sitert fra hans hjemmeside yesvedanta.com:
Fra forretningssuksess til indre oppvåkning: En reise i selvinnsikt og vedisk visdom
Se for deg en ung mann med to store ambisjoner: å bevare optimisme til tross for livets utfordringer og skuffelser, og å oppnå økonomisk uavhengighet som gir en følelse av trygghet. Med urokkelig vilje bygger han opp en vellykket engros- og detaljhandelsvirksomhet, navigerer gjennom oppturer og nedturer – uten å miste synet av sin opprinnelige visjon. Som 30-åring har han nådd målet sitt og kan trekke seg tilbake for godt.
Men til tross for denne suksessen forble en indre tomhet – en følelse av at noe fortsatt manglet. Trangen til mer ville ikke slippe taket. Søkelyset vendte seg innover, mot spørsmålet: Hva er det jeg egentlig leter etter?
Dette førte ham inn i verdenen av personlig utvikling, hvor han lærte verdifulle ferdigheter som kritisk tenkning, ansvarstaking, veldedighet, å bevare et nybegynners sinn og å bli mer reflektert og innsiktsfull. Men det virkelige vendepunktet kom under et besøk til Arunachala, hvor han ønsket å hedre Ramana Maharshi. Der snublet han over et 25-dagers program om Bhagavad Gitas ikke-dualistiske visjon. Innsikten traff hardt – og stolthetsboblen sprakk. Han innså hvor lite han egentlig visste.
Denne oppdagelsen inspirerte ham til et år med uavbrutt selvgranskning, veiledet av Bhagavad Gitas lære – til tross for at han på det tidspunktet ikke hadde noen bevis for at disse innsiktene var dypere enn for eksempel Mahayana-buddhismen, Zen eller Neo-Vedanta. Likevel viste Bhagavad Gita seg å være en uvurderlig velsignelse, ettersom den er både en dharma-shastra (veiledning i hvordan man lever klokt) og en moksha-shastra (veien til varig frihet).
Søkingen fortsatte i ytterligere to år gjennom studier ved Chinmaya International Foundation i Kerala og videre fordypning med Neema Majmudar fra Swami Dayananda Saraswatis (Arsha Vidya) tradisjon.
I tillegg til å undervise i vedisk visdom og sanskrit (som han studerte i to år ved Australian National University), har han en ustoppelig fascinasjon for metafysikk, biologi og programmering. For ham er personlig vekst og selvkunnskap en kilde til dyp tilfredshet – en innsikt han nå ønsker å dele med andre.
Peter Næss
Hei, jeg har ett navn - Peter Næss. Men, det er ikke hvem jeg er, altså navnet mitt. Det sier også lite om hva jeg er. Men, som deg, er jeg uendelig bevissthet manifestert/materialisert som midlertidig form, som menneske. Som menneske har jeg alltid vært interessert i å finne ut av hva jeg er, og hvorfor jeg er.
Jeg har studert og lest utallige bøker, artikler, essays og intervjuer relatert til nevrovitenskap, bevissthetsvitenskap, bevissthetsfilosofi, religionsfilosofi, metafysikk (ontologi), og realitetsvitenskap i snart 10 år, nå (2024), og det har resultert i en rekke egne og oversatte essays, intervjuer og artikler om nettopp bevissthet, spiritualitet, idealisme, psykologi, mental helse osv.
Jeg har skrevet utallige reflekterende og subjektive tekster i form av essays og blogger innenfor det metafysiske universet - jeg skriver om bevissthetsfilosofi, bevissthetsvitenskap, åndelige tradisjoner, filosofi osv. Jeg har siden tidlig i tenårene stilt eksistensielle spørsmål - hva er bak (Skaperen?) av "alt som er", hva er meningen med...alt? Hvorfor er jeg den jeg er? Hva er virkelighetens fundamentale natur? Jeg fattet også tidlig interesse for religion, spiritualitet, psykologi, ontologi, metafysikk og filosofi.
