Narrativet om fri vilje: Sinnets konstruksjon av kontroll og fraværet av eierskap
Av Peter Næss
Forestillingen om fri vilje springer ut av en grunnleggende misidentifikasjon med sinnet/tankene og deres innhold. Sinnet/tankene har en vanemessig tendens til å skape fortellinger, og konstruerer en illusorisk følelse av eierskap over tanker og handlinger. Det opererer under den dypt inngrodde antakelsen om at det står en uavhengig tenker bak hver tanke, en «aktør» bak hver handling og en velger/beslutningstaker bak hver beslutning. Når denne antakelsen ikke blir undersøkt, fører den til en vedvarende, men feilaktig tro på at det er et autonomt selv som orkestrerer livet.
Hvordan sinnet/tankene konstruerer narrativet om fri vilje
Tankens selvrefererende sløyfe:
Tanken er selvreferensiell; den oppstår og knytter seg umiddelbart til en antatt tenker. Når en tanke dukker opp – for eksempel «Jeg vil gå en tur» – tilskriver sinnet den umiddelbart til en indre enhet, «meg», som angivelig har tatt beslutningen. Men ved nærmere undersøkelse er tanken bare oppstått helt uoppfordret, akkurat som enhver annen følelse eller persepsjon. Følelsen av eierskap over tankene er en sekundær mental konstruksjon, påført i ettertid.
Rupert Spira formulerer det slik:
«Vi antar at et separat selv står bak tankene våre og tar valg, men når vi leter etter dette selvet, finner vi bare tanker, følelser og oppfatninger som oppstår og forsvinner i bevisstheten.»
(Spira, R. «Bevissthetens natur»)
Narrativet om kronologi og årsakssammenheng
Hjernen skaper en narrativ sekvens der hendelser ser ut til å være forårsaket av forutgående intensjoner. For eksempel kan man tenke: «Jeg valgte å løfte armen, og derfor beveget armen seg.» Nevrovitenskapelig forskning har imidlertid vist at hjernens aktivitet i forbindelse med bevegelse begynner før den bevisste beslutningen om å bevege armen blir registrert. Selve beslutningen er bare hjernens post hoc-forklaring på noe som allerede har skjedd.
Ramana Maharshi påpeker:
«Handlinger skjer gjennom impulser fra tidligere tendenser (vasanas), men egoet gjør krav på dem som sine egne. I virkeligheten finnes det ingen uavhengig aktør – bare Selvet, som alle bevegelser oppstår i.»
(Maharshi, R. «Samtaler med Sri Ramana Maharshi»)
Følelsen av kontinuitet og «jeg»-tanken
Sinnet opprettholder en illusorisk følelse av kontinuitet ved å sette sammen minner, tanker og følelser til en fortelling om et enestående, varig selv. Dette er roten til troen på et «jeg» som vedvarer gjennom tiden og tar valg. Men når man ser nærmere etter, er dette «jeget» bare en tanke – en tanke som dukker opp med jevne mellomrom, men som ikke har noen faktisk, uavhengig eksistens.
Nisargadatta Maharaj sier:
«Ideen om at du velger og bestemmer, er bare en tanke blant mange andre. Ditt virkelige jeg er ikke bundet av tanker, og det er heller ikke den som tenker tanker.»
(Maharaj, N. «Jeg er det»)
Å bryte ut av narrativet om fri vilje
Når man innser at tankene oppstår spontant – uten at de skapes av et uavhengig selv – begynner narrativet om fri vilje å oppløses. Denne erkjennelsen resulterer ikke i en nihilistisk passivitet, men snarere i en dyp avspenning i livets naturlige flyt. Beslutninger, handlinger og bevegelser fortsetter å skje, men de er ikke lenger tynget av den falske vekten av personlig kontroll. Livet utfolder seg ganske enkelt, uanstrengt og perfekt, slik det alltid har gjort.
Zen-mester Huang Po:
«Alle fenomener er tomme for selv. Sinnet/tankene beveger seg som vinden, og likevel er det ingen som beveger det. Når dette er forstått, opphører all streben, og sinnet hviler.»
(Huang Po, «Huang Po’s zen-lære»)
Når man gir opp troen på fri vilje, mister man altså ikke noe reelt – man gir bare avkall på en falsk følelse av kontroll som aldri var der til å begynne med. Det som gjenstår, er en dyp klarhet: erkjennelsen av at livet ikke skjer for et separat selv, men at det i stedet skjer som en spontan, grenseløs bevegelse av Bevisstheten selv.
«Følelsen av personlig kontroll oppløses i erkjennelsen av at livet flyter uanstrengt, uavhengig av et separat selv.» Eckhart Tolle
«Dine beslutninger er bevissthetens fremtoninger, ikke handlinger utført av en uavhengig agent.» Sam Harris
«Alt skjer spontant; ideen om at du gjør det, er bare et konsept.» Nisargadatta Maharaj
«Det som fremstår som valg, er bevissthetens spill; ingenting er utenfor denne udelelige helheten.» Francis Lucille
«Det finnes ingen individuell vilje; det finnes bare helhetens vilje, som uttrykker seg selv .» Adyashanti
Frihet fra opplevelsen av eierskap – Uparati
av Swami Dayananda
I Vivekacudamani nevnes også ordet Uparati på lik linje som Uparama. Uparati betyr frihet fra opplevelsen av eierskap. Uparati er aham vrtteh, bahya-visaya-analambanam, som betyr å ikke basere som opplevelse av identitet på ytre objekter. Alambana er å lene seg på noe, slik at analambana er å ikke lene seg på noe. For aham-vrtti-ego, betyr uparati å ikke å lene seg på ytre objekter. Men uparati betyr ikke å unngå verden. Når dine sanseorganer er åpne har du vrttis, tankeformer, med referanse til din persepsjon. Når du åpner dine øyne ser du fjell, elver, mennesker og situasjoner. Du kommer ikke til å unngå dem. Selv om du er i en hule, vil du se hulen, flaggermusene og så videre, og når du kommer ut av hulen, vil verden vente på deg. Selv om du lukker igjen øynene og dekker ørene, vil du ikke kunne unngå den ytre verden. Dine minner vil sette opp en ytre verden på innsiden av deg. Altså kan ingen unngå den ytre verden. Verden presenterer seg selv til deg i formen av mentale modifikasjoner enten ut av minne eller ut av persepsjon. Slik at verden kommer uansett inn i ditt sinn. Å ikke identifisere deg med tankene er det som blir kalt for uparati.
Uparati i underforstått betydning betyr fravær av oppfatningen «dette er mitt». Det betyr at det er ingen vrtti slik som at dette er mitt hus, dette er min bil, dette er mitt – uansett hva det måtte være. Denne bindingen til noe skaper alle problemene. Ordet mama stammer fra aham-formen. Det er en tilbakegang på delen av ahankara når du erklærer noe som er ditt; eierskap gjør deg liten. Og opplevelsen av eierskap er rent uvirkelig. Dette uvirkelige eierskapet begrenser deg virkelig til å være en liten person. Fordi det du eier er veldig lite og det du ikke eier er grenseløst. Selv om du eier hele jorden, eier du bare en liten flekk av det enorme universet. Slik at ved opplevelsen av eierskap gjør du deg selv til en ubetydelig person, fordi på den ene siden av mynten er det eierskap og på den andre siden er det begrensning.
Opplevelsen av eierskap er en begrenset faktor. Jeg ønsker å forstå at Jeg er det hele. Hvis mamatva, mitt-oppfatning er der, kan du ikke si at jeg er hel, fordi den begrenser deg til å bli liten. Mamatva styrker personligheten. Enhver styrke man gir til personligheten er ikke for ens eget beste. Å ikke lene seg på ytre objekter er mamatva-rahitya, mangel på «mitt»-oppfatning. Og det blir kalt for uparati.
Fravær av eierskap
Denne verdien har klare paralleller til fravær av stolthet og egoisme. Swami Dayananda tilbyr en dyp og innsiktsfull analyse:
Kan jeg virkelig si at kroppen er min? Min mor kan med rette hevde at den tilhører henne, siden den ble skapt av hennes kropp. Min far har også grunn til å mene det samme, da den ikke ville eksistert uten hans bidrag. Kroppen ville heller ikke overlevd uten foreldre som tok vare på den gjennom barndommen. Familien har dermed et krav på den – det samme gjelder samfunnet jeg er del av, og til og med banken som holder pengene mine trygt.
I realiteten er det utallige skapninger og elementer som har et legitimt krav på kroppen min: bakteriene som lever i den, elementene luft, ild, vann og jord, samt himmellegemer som solen og månen. Alle disse faktorene er uatskillelige fra kroppens eksistens. Når jeg erkjenner dette, ser jeg tydelig at jeg i beste fall er en midlertidig forvalter – en besøkende som oppholder seg her en stund mens karmaen for dette livet utspiller seg.
Når ideen om personlig eierskap slipper taket, blir forholdet mitt til objektene rundt meg mer saklig og realistisk. Når tilknytningen forsvinner, roer sinnet seg og åpner for dypere refleksjon. Sannheten er at Isvara – den universelle orden – er den egentlige «eieren» av alt. To positive verdier som naturlig følger med fravær av eierskap, er veldedighet og generøsitet. Et autentisk spirituelt liv handler ikke om å få, men om å gi. Det er hjertet som gir som virkelig mottar.
Fri vilje og fravær av eierskap – å se livet i lys av en ikke-dualistisk virkelighet
I den vedantiske visjonen slik den presenteres i Bhagavad Gitas visjon, blir vi invitert til å se bakenfor overflaten av våre erfaringer. Vi tror ofte at det er «jeg» som handler, ønsker, kontrollerer og eier opplevelsene våre. Likevel, når vi går dypere inn i selvgranskingen, som Gita og Vedanta inviterer til, begynner en radikal innsikt å avdekke seg: Jeg er ikke den handlende. Jeg er ikke den som eier tanker, følelser eller handlinger. Jeg er den bevisste tilstedeværelsen som belyser alt dette.
Er fri vilje virkelig fri?
Vedanta anerkjenner at vi opplever å ha fri vilje. Dette er essensielt for å kunne leve et ansvarlig liv, praktisere etisk dømmekraft og foreta bevisste valg i hverdagen. Men samtidig viser Vedanta oss at denne viljen er begrenset. Du kan velge hva du skal gjøre, men ikke alltid hva som blir resultatet. Det finnes alltid faktorer utenfor vår kontroll – tidligere karma, andre menneskers vilje, og ikke minst Det Totale Sinnets lovmessighet – som samspiller med våre valg.
Du har frihet til å snakke, men ikke frihet til hvordan ordene dine blir mottatt. Du kan plante et frø, men ikke diktere hvor raskt det gror. Dette nyanserte synet på fri vilje peker på at den er relativ, ikke absolutt. Den finnes innenfor en større orden, og når vi erkjenner dette, kan vi begynne å frigjøre oss fra byrden av å være «den som får ting til å skje».
Fravær av eierskap – oppvåkning til virkelighetens natur
Når vi ser nærmere på hvem vi tar oss selv for å være, oppdager vi at det vi vanligvis identifiserer oss med – kroppen, tankene, følelsene, historien – alt dette er objekter for vår bevissthet. Jeg kan si «Jeg er trist», men hvem er denne jeg-en som vet at tristhet er til stede? Den som vet – den bevisste tilstedeværelsen – er uforanderlig, alltid til stede, og aldri påvirket av det som skjer i det psykiske landskapet.
Denne innsikten er fundamentet i Gitas visjon: Jeget er bevissthet, ikke kropp-sinn-komplekset. Når vi begynner å forstå dette, ser vi at det er ingen virkelig eier av tanker eller følelser. Tanker oppstår, handlinger skjer – men det er ingen lokal, separat agent som har full kontroll. Dette er ikke fatalisme, men frihet: frihet fra ideen om at alt hviler på «meg».
Handling uten eierskap – karma yoga i praksis
Karma yoga er praksisen med å handle uten å kreve eierskap til resultatene. Vi gjør det som er rett, det som er dharma, og overlater fruktene til Det Totale Sinnet. Dette er ikke en passiv holdning, men en intelligent og moden respons på virkeligheten. Vi bruker vår relative frie vilje til å gjøre det riktige, samtidig som vi vet at vi ikke er eneansvarlige for virkningene. Det er å delta i verdens orden uten å binde seg til den.
Gita sier det slik: «Du har rett til å utføre din plikt, men ikke til fruktene av den.» Denne holdningen fører til en naturlig avkobling fra egoets krav og frykt. Det betyr ikke at vi ikke føler, men at vi ikke identifiserer oss med følelsene som meg. De er uttrykk i feltet – objekter i sinnet – og ikke selvet.
Fravær av eierskap som modenhet og kjærlighet
Når en person modnes i Vedanta, oppdager man at det er en enorm lettelse i å slippe eierskap. Å gi slipp på eierskap er ikke å frasi seg ansvar, men å erkjenne virkelighetens struktur. Du er ikke kroppen – kroppen endres. Du er ikke sinnet – det svinger. Du er bevisstheten som lyser på alt dette. Når denne innsikten virkelig forankrer seg, oppstår en naturlig kjærlighet – fordi det er ikke lenger en deg og meg, men ett udelt felt av væren og intelligens.
Med denne forståelsen begynner også ekte medfølelse å blomstre: Ikke basert på sympati fra én separat til en annen, men som et uttrykk for erkjennelsen av enheten bak alle former. En påfuglfjær, en bølge, et tre – alt er uttrykk for det samme vannet, det samme selvet, den samme grenseløse bevissthet.
Hva gjenstår når eierskapet forsvinner?
Når du ikke lenger tror at du er den som handler, tenker og føler – hvem er du da? Når du oppdager at du ikke er kropp-sinn-komplekset, men det som alltid er til stede før, under og etter enhver erfaring – hva står igjen?
Det er her Gita og Vedanta peker på: det som står igjen er ren væren, oppmerksomhet, bevissthet – alltid hel, alltid fri, alltid til stede.
Å realisere dette innebærer at man opphører å søke. Ikke fordi man resignerer, men fordi det man lette etter allerede er ens egen natur. Da kan man virkelig si: «Jeg er ikke den handlende. Handling skjer. Jeg er ikke den som eier denne erfaringen. Erfaring skjer. Jeg er fri.»
Peter Næss
Hei, jeg har ett navn - Peter Næss. Men, det er ikke hvem jeg er, altså navnet mitt. Det sier også lite om hva jeg er. Men, som deg, er jeg uendelig bevissthet manifestert/materialisert som midlertidig form, som menneske. Som menneske har jeg alltid vært interessert i å finne ut av hva jeg er, og hvorfor jeg er.
Jeg har studert og lest utallige bøker, artikler, essays og intervjuer relatert til nevrovitenskap, bevissthetsvitenskap, bevissthetsfilosofi, religionsfilosofi, metafysikk (ontologi), og realitetsvitenskap i snart 10 år, nå (2024), og det har resultert i en rekke egne og oversatte essays, intervjuer og artikler om nettopp bevissthet, spiritualitet, idealisme, psykologi, mental helse osv.
Jeg har skrevet utallige reflekterende og subjektive tekster i form av essays og blogger innenfor det metafysiske universet - jeg skriver om bevissthetsfilosofi, bevissthetsvitenskap, åndelige tradisjoner, filosofi osv. Jeg har siden tidlig i tenårene stilt eksistensielle spørsmål - hva er bak (Skaperen?) av "alt som er", hva er meningen med...alt? Hvorfor er jeg den jeg er? Hva er virkelighetens fundamentale natur? Jeg fattet også tidlig interesse for religion, spiritualitet, psykologi, ontologi, metafysikk og filosofi.
