Nevrovitenskap og Advaita Vedanta – Bevissthetens kilde

09.07.2024 – Swami Tadatmananda

Transkribert og oversatt til norsk av Peter Naess

Nevrovitenskapen har gjort store fremskritt når det gjelder å forklare hvordan intrikate nettverk av nevroner i hjernen gir oss syn, tale, hukommelse og til og med følelser. Noen forskere mener at selve bevissthetens opprinnelse til slutt vil kunne spores tilbake til nevronene. Men ifølge Advaita Vedanta kan bevissthet ikke skapes av hjernen, og den kan heller ikke studeres av konvensjonell vitenskap.

Nevrovitenskapen har gjort enorme fremskritt i forståelsen av hjernen og dens 100 milliarder nevroner. Spesielle områder i hjernen som er involvert i syn, tale, hukommelse, balanse og så videre, blir metodisk utforsket og kartlagt i detalj. Hjernevev studeres i mikroskop for å se hvordan nevronene er forbundet med hverandre. De elektriske signalene som nevronene bruker for å kommunisere, måles enten ved direkte sondering av hjernen eller indirekte ved hjelp av EEG-instrumenter og magnetstimulering. I den senere tid har funksjonell MR- og PET-skanning blitt tatt i bruk for å skape svært definerte bilder av nevral aktivitet i hele hjernen. I fremtiden kan ny teknologi gjøre det mulig å måle den nevrale aktiviteten i hjernen din så nøyaktig at dine innerste tanker og følelser kan avkodes.

Vil forskningen noen gang finne frem til et bestemt nettverk av nevroner i hjernen som er ansvarlig for selve bevisstheten? For flere tiår siden vurderte noen forskere denne ideen, men pågående studier har fullstendig utelukket tanken om at bevissthet oppstår fra en enkelt, lokalisert kilde i hjernen. Alle teorier som finnes i dag, tyder på at bevissthetens kilde er desentralisert eller distribuert. Bernard Bars beskriver bevissthetens opprinnelse i hjernen gjennom sin Global Workspace Theory. Med global workspace mener han et desentralisert nettverk av nevroner som fungerer som en skjerm, en skjerm som ulike bilder og ideer projiseres på. Ifølge Bars oppstår bevisstheten i samspillet mellom nevronene i dette globale arbeidsområdet.

Francis Crick mottok Nobelprisen for oppdagelsen av DNA-strukturen. Senere i karrieren samarbeidet han med en forsker som anser bevissthet som en grunnleggende egenskap ved komplekse nevrale nettverk. Sammen utviklet de en teori om at nevronene i en del av hjernen som kalles claustrum, blir synkronisert med hverandre, og at den synkrone aktiviteten gir opphav til bevissthet.

Giulio Tononi har utviklet en matematisk modell for bevissthet som han kaller Integrated Information Theory. Han hevder at bevissthet ikke er noe annet enn høyt integrert informasjon. Ifølge Tononi er det den enorme integrasjonen av informasjon i hjernens mektige hjernebark som gir opphav til bevissthet. Ifølge Michael Gazianos «Attention Schema Theory» oppstår det en forenklet modell eller representasjon når interaksjonene mellom nevronene i hjernen filtreres av oppmerksomhetsevnen. For Gaziano er det denne representasjonen eller denne «ordningen» som er ansvarlig for bevisstheten.

Robert Penrose, nobelprisvinner i fysikk, mener at bevissthet ikke kan forklares gjennom vanlige fysiske og matematiske lover. Derfor postulerer han eksistensen av kvantegravitasjon, og konkluderer med at bevissthet er et resultat av kvanteeffekter som antas å oppstå i mikrotubuli som finnes inne i celler. Disse teoriene er svært spekulative og ekstremt vanskelige å verifisere. Slike teorier kalles materialistiske eller fysikalistiske. De er fysikalistiske fordi de aksepterer eksistensen av materie og energi alene, men de avviser eksistensen av enhver form for ikke-materiell, ikke-fysisk virkelighet. Men i Advaita Vedanta er bevisstheten en ikke-materiell, ikke-fysisk fundamental virkelighet.

“Bevissthetens vanskelige problem” er et uttrykk som kommer fra filosofen David Chalmers. Han bruker det for å beskrive de tilsynelatende uoverstigelige hindringene som hindrer hjerneforskere i å observere eller studere bevissthet direkte. I likhet med Advaita Vedanta skiller Chalmers mellom den objektive eksistensen av tanker og følelser og den subjektive, bevisste opplevelsen av dem. Og han foreslår et alternativ til det fysikalistiske verdensbildet, det synet som kun aksepterer materie og energi som grunnleggende. Chalmers mener at bevisstheten er en annen fundamental realitet som eksisterer i tillegg til materie og energi.

Andre filosofer foreslår idealisme og nøytral monisme. Men ingen av disse teoriene er allment akseptert, og de tilbyr heller ikke en helt tilfredsstillende løsning på bevissthetens vanskelige problem.

Swami Tadatmananda er en tradisjonelt utdannet lærer i Advaita Vedanta, meditasjon og sanskrit.

I flere tiår nå har nevrovitenskapen gått dypere og dypere inn i
den menneskelige hjernen for å forstå dens mysterier. I dag oppdager forskerne hvordan enorme, intrikate nettverk av hjerneceller, kalt nevroner, er ansvarlige for evnen til å se, høre, snakke og huske. Etter hvert vil de oppdage nøyaktig hvordan hjernen din kan produsere alle sinnets funksjoner.

Men faktum er at du er mer enn hjernen og dens nevroner. Du er mer enn summen av dine biologiske deler, alle cellene, vevene og organene som utgjør kroppen din. Du er et bevisst vesen som er bevisst på egen eksistens, og verden rundt deg. På grunn av bevisstheten kan du oppleve sødmen i en mango eller duften av en rose. På grunn av bevisstheten har du et rikt indre liv med et fantastisk spekter av følelser. På grunn av bevisstheten kan du til og med observere eller være vitne til alle sinnets aktiviteter, inkludert følelsene dine. Så hvordan produserer hjernen din bevissthet, i tillegg til å produsere mentale evner? I den senere tid har hjerneforskere utviklet en rekke sofistikerte teorier som forsøker å forklare dette. Vi skal snart gå gjennom noen av teoriene deres. Så langt har ingen av dem klart å forklare hvordan hjernen din produserer bevissthet, og en slik forklaring virker usannsynlig i nær fremtid.

I oldtiden var det ingen som trodde at hjernen på noen måte var involvert i aktiviteter som tenkning og følelser. Den greske filosofen Aristoteles mente at hjernen var en radiator som kjølte ned blodet som sirkulerte i kroppen. På 1600-tallet mente den franske filosofen René Descartes at pinealkjertelen, som ligger dypt inne i hjernen, var det avgjørende leddet som forbandt våre maskinlignende, materielle kropper med våre immaterielle, bevisste sjeler. På 1800-tallet forsto leger som behandlet pasienter med hjerneskader, at slike skader kunne påvirke en persons personlighet, følelser og andre mentale evner.

Omtrent på samme tid kom frenologene eller kraniologene med ville påstander om at våre mentale egenskaper kunne identifiseres ut fra størrelsen og plasseringen av ulike «kuler» på hodet vårt. Siden den gang har nevrovitenskapen gjort enorme fremskritt i forståelsen av hjernen og dens 100 milliarder nevroner.

Spesielle områder i hjernen som er involvert i syn, tale, hukommelse, balanse og så videre, blir metodisk utforsket og kartlagt i detalj. Hjernevev studeres i mikroskop for å se hvordan nevronene er forbundet med hverandre. De elektriske signalene som nevronene bruker for å kommunisere, måles enten ved direkte sondering av hjernen eller indirekte ved hjelp av EEG-instrumenter og magnetstimulering.

I den senere tid har funksjonell MR- og PET-skanning blitt tatt i bruk for å skape
definerte bilder av nerveaktiviteten i hele hjernen. I fremtiden kan ny teknologi gjøre det mulig å måle den nevrale aktiviteten i hjernen din så nøyaktig at dine innerste tanker og følelser kan avkodes.

På den annen side er det å påvise tanker og følelser i hjernen ikke det samme som å påvise bevissthet. Hjernen og dens nevroner genererer viktige mentale funksjoner som våkenhet, årvåkenhet og oppmerksomhet, men bevisstheten i seg selv er enda mer grunnleggende. Hvordan kan det ha seg? Tenk på dette. Anta at en menneskelignende robot har avanserte sensorer i nesen og på tungen som kan utføre detaljerte kjemiske analyser av alt den får i munnen. Roboten kan identifisere hver enkelt av de spesifikke kjemikaliene som er ansvarlige for smaken og lukten av en moden mango, men roboten vil ikke oppleve mangoens sødme og aroma slik du ville gjort. Den slags bevisste opplevelser kan finne sted i hjernen din, men ikke i den elektroniske hjernen til en robot. I neste avsnitt skal vi se nærmere på hvordan bevisste opplevelser, som for eksempel sødmen av en mango, kan oppstå i hjernen din.

Den nevrale kilden til bevisstheten

Vil forskningen noen gang finne frem til et bestemt nettverk av nevroner i hjernen som er ansvarlig for selve bevisstheten? For flere tiår siden vurderte noen forskere denne ideen, men pågående studier har fullstendig utelukket tanken om at bevissthet oppstår fra en enkelt, lokalisert kilde i hjernen. Alle teorier som finnes i dag, tyder på at bevissthetens kilde er desentralisert eller distribuert. Disse teoriene er svært spekulative og ekstremt vanskelige å verifisere. De er også ganske kompliserte, i hvert fall for meg. Likevel er det veldig viktig å forstå de grunnleggende ideene, så la meg gi deg en rask oversikt over de viktigste teoriene.

Bernard Bars beskriver bevissthetens opprinnelse i hjernen gjennom sin teori om det globale arbeidsområdet (Global Workspace Theory). Med globalt arbeidsområde mener han et desentralisert nettverk av nevroner som fungerer som en skjerm, en skjerm som ulike bilder og ideer projiseres på. Ifølge Bars oppstår bevissthet i samspillet mellom nevronene i dette globale arbeidsområdet.

Francis Crick fikk Nobelprisen for oppdagelsen av DNA-strukturen. Senere
samarbeidet han med en forsker som anser bevissthet som en grunnleggende egenskap ved komplekse nevrale nettverk. Sammen utviklet de en teori om at nevronene i en del av hjernen som kalles claustrum, blir synkronisert med hverandre, og at deres synkrone aktivitet gir opphav til bevissthet.

Giulio Tononi har utviklet en matematisk modell for bevissthet som han kaller Integrated Information Theory. Han hevder at bevissthet ikke er noe annet enn høyt integrert informasjon. Ifølge Tononi er det den enorme integrasjonen av informasjon i hjernens mektige hjernebark som gir opphav til bevissthet.


Ifølge Michael Gazianos teori – «Attention Schema Theory» oppstår det en forenklet modell eller representasjon når interaksjonene mellom nevronene i hjernen filtreres av oppmerksomhetsevnen. For Gaziano er denne representasjonen eller denne «ordningen» ansvarlig for bevisstheten.

Robert Penrose, nobelprisvinner i fysikk, mener at bevissthet ikke kan forklares ved hjelp av vanlige fysiske og matematiske lover. Han postulerer derfor eksistensen av kvantegravitasjon, og konkluderer med at bevissthet er et resultat av kvanteeffekter som antas å oppstå i mikrotubuli som finnes inne i cellene.

Ok, det er nok. Som sagt er alle disse teoriene svært spekulative, og ingen av dem er i nærheten av å være verifisert. Likevel blir de tatt ganske seriøst av mange hjerneforskere. Andre teorier har blitt foreslått av vestlige filosofer. Noen av dem foreslår at bevissthet er et epifenomen eller en bivirkning, en bivirkning av menneskets evolusjon. Da virveldyrene utviklet seg til mennesker med store hjerner, kan bevisstheten ha oppstått naturlig, kanskje ved hjelp av en av de
nevrovitenskapelige teoriene vi nettopp har omtalt. Andre filosofer, som Daniel Dennet, prøver å minimere bevissthetens betydning eller rolle. Han hevder at
å føle seg som et bevisst vesen som nyter sødmen av en mango, er bare en illusjon. Det du feilaktig anser for å være en subjektiv, bevisst opplevelse, er i virkeligheten produsert av hjernen din, i likhet med all annen mental aktivitet.

Hvis du ikke helt forstår alle disse teoriene, er det helt ok. Det gjør ikke jeg heller. Blant forskere og akademikere har hver av disse teoriene mange tilhengere, og sannsynligvis like mange kritikere. Men for oss er det viktige at
at alle disse teoriene deler et avgjørende trekk. De tilskriver alle bevissthetens opprinnelse til hjernen og dens nevroner. Slike teorier kalles materialistiske eller fysikalistiske. De er fysikalistiske fordi de aksepterer eksistensen av materie og energi alene, men de avviser eksistensen av noen form for ikke-materiell, ikke-fysisk virkelighet.

I Advaita Vedanta er bevisstheten en ikke-materiell, ikke-fysisk fundamental virkelighet. Heldigvis trenger man ikke være nevrovitenskapsmann eller filosof for å forstå dette, som vi skal se i neste avsnitt.

Bevissthetens uavhengige virkelighet

Rishiene i det gamle India og de store vedantiske lærde som fulgte etter dem, forestilte seg aldri at bevissthet kunne produseres av den menneskelige hjerne. Det er derfor ikke overraskende at deres lære aldri direkte tok for seg fysikalske teorier fra hjerneforskere og filosofer, slik som man gjør i dag. I dagens verden har vitenskapelige fremskritt gitt disse fysikalistiske teoriene stor gjennomslagskraft og troverdighet.

Resultatet er at disse teoriene kan true selve grunnlaget for den åndelige læren som sier at ditt sanne selv, atma, er ren bevissthet, bevissthetens lys som avslører eller opplyser alle sinnets aktiviteter. Siden denne læren motsies direkte av dagens fysikalistiske teorier, bør de ikke ignoreres eller tas lett på.

For lenge siden tok lærere i Advaita Vedanta direkte opp motstridende synspunkter fra andre skoler, som dualismen som ble akseptert av sankhyaene, og nihilismen som ble akseptert av buddhistene. Men i dag kommer den største utfordringen til Vedanta ikke fra disse gamle retningene, men fra moderne fysikalistiske teorier om bevissthetens opprinnelse. Heldigvis er Vedantas lære så komplett og grundig at den effektivt kan svare på disse nye utfordringene. Sett fra Advaita Vedantas perspektiv er nevrovitenskapens grunnleggende svakhet at den er begrenset til å beskrive hvordan milliarder av nevroner i hjernen samhandler med hverandre for å produsere tanker, følelser og andre mentale aktiviteter.

Vedanta, derimot, går et skritt videre, et stort skritt videre, ved å vise hvordan tankene og følelsene dine er kjent for deg, hvordan de blir observert av deg, hvordan de blir bevitnet av deg. Det betyr at i tillegg til de mentale aktivitetene som produseres av nevroner i hjernen din, er det en annen faktor involvert. Og den faktoren er deg, det bevisste vesenet, det bevisste subjektet som observerer hvert eneste mentale objekt som produseres av hjernen din. Så vi kan si at nevrovitenskapen beskriver hjernen, dens nevroner og de mentale objektene de produserer, mens vedanta beskriver selve bevisstheten som disse mentale objektene er kjent gjennom. Og denne bevisstheten er din essensielle natur, fordi du i bunn og grunn er et bevisst vesen.

I Advaita Vedanta er bevisstheten en grunnleggende realitet. Mens vitenskapen anser materie og energi alene for å være grunnleggende, betraktet Rishiene (de Vise/Seere) i det gamle India materie og energi bare som former eller manifestasjoner av en underliggende virkelighet som er enda mer fundamental. De kalte denne underliggende virkeligheten Brahman, og de beskrev den som Satyam Jnanam Anantam.

Satyam betyr den underliggende virkeligheten som alt eksisterer på grunn av, det såkalte stoffet i tilværelsen. Men Brahman er mye mer enn det. Det er også Jnanam – intelligens, kunnskap, bevissthet. Brahman er ansvarlig for den intelligente, naturlige ordenen som styrer kosmos, en universell orden som inkluderer alle naturlover som tyngdekraft, momentum og så videre. Brahman er også ansvarlig for bevissthetens tilstedeværelse i hele verden, inkludert dens tilstedeværelse i din egen hjerne, som vi snart skal komme tilbake til.

Til slutt – Brahman Anantam – grenseløs, uten grenser. Siden universet er enormt, må dets kilde være mer enn enorm. Kilden må være uendelig. Brahman kan altså enkelt sagt kalles tilværelsens uendelige, intelligente stoff. Brahman gir eksistens, ikke bare til det fysiske universet, men også til deg og meg, til kroppene og sinnene våre. Brahman er også kilden til vår bevissthet, og til bevisstheten til alle levende vesener. Brahmans tilstedeværelse i oss som bevissthet kalles Atma, det sanne selvet. Og i høyt intelligente vesener som deg og meg manifesterer denne bevisstheten seg som observatøren eller det bevisste vitnet til de tankene og følelsene som hjernen vår produserer.

Denne bevisstheten er til stede i din opplevelse akkurat nå når du leser dette, som jo er en bevisst opplevelse.

Men selv om du allerede vet at du er et bevisst vesen, vet du kanskje ikke at bevisstheten din faktisk er tilstedeværelsen av Brahman, den fundamentale virkeligheten, eksistensens stoff. Heldigvis kan du oppdage din bevissthets sanne natur gjennom den kraftfulle metoden for selvransakelse som Advaita Vedanta lærer oss.

Selv om selvransakelse kan føre til oppdagelsen av bevissthetens sanne natur, viser det seg at konvensjonelle vitenskapelige metoder aldri kan føre til den samme oppdagelsen. Hvorfor ikke? Vel, vitenskapen er basert på observasjon, observasjon av verdslige objekter og fenomener, som å se på stjernene med et teleskop. Men bevisstheten kan aldri bli funnet ved å se gjennom teleskopets linse eller med noe annet vitenskapelig instrument. Den kan bare finnes ved å snu retningen eller fokuset i din undersøkelse. I stedet for å lete etter bevissthet (ute) i verden, må du lete (inne) i deg selv. Du må bruke introspeksjon, ikke vitenskapelige instrumenter, fordi bevisstheten tilhører observatøren, ikke objektene som blir observert. La meg forklare dette.

Når tanker og følelser produseres av hjernen din, sies det at opplevelsen av dem er privat. Det betyr at disse opplevelsene bare er tilgjengelige for deg, og bare for deg alene. Ingen andre kan føle det du føler akkurat nå. Nevroforskere kan studere hjernen din, og en dag vil de kanskje være i stand til å registrere tankene og følelsene dine med stor nøyaktighet. Men de vil aldri kunne observere din personlige, private opplevelse. De vil aldri få vite hvordan det føles å være deg.

Selv om de kan forklare hvordan hjernen din produserer følelser av tristhet og fargeoppfatninger, kan de aldri få vite hvordan tristhet føles for deg, eller hvordan en bestemt grønnfarge ser ut for deg. Nevrovitenskapen kan ikke observere din private, bevisste opplevelse, og den kan heller ikke oppdage eller måle selve bevisstheten. Derfor kan ikke nevrovitenskapen alene oppdage eller forklare bevissthetens opprinnelse.

De fleste nevroforskere er jo veldig smarte, så det er ikke overraskende at i hvert fall noen av dem erkjenner dette problemet. De innrømmer at de ikke kan observere eller studere selve bevisstheten direkte. De aksepterer det faktum at forskningen deres er begrenset til hjernens intrikate nevrale nettverk og de mentale aktivitetene som produseres av disse nettverkene. Nevroforskerne kaller disse mentale aktivitetene for bevissthetens nevrale korrelater. Det er disse nevrale bevissthetskorrelatene de faktisk studerer, ikke bevisstheten i seg selv. Noen forskere som forstår nevrovitenskapens begrensninger, prøver å unnslippe disse begrensningene for bedre å forstå bevissthetens natur. Vi skal diskutere deres ideer i siste del av denne presentasjonen.

Det vanskelige problemet med bevisstheten

“Bevissthetens vanskelige problem” er et uttrykk som ble skapt av filosofen
ved navn David Chalmers. Han bruker det for å beskrive de tilsynelatende uoverstigelige hindringene som hindrer hjerneforskere i å observere eller studere bevissthet direkte. På samme måte som i Advaita Vedanta skiller Chalmers mellom den objektive eksistensen av tanker og følelser og din subjektive, bevisste opplevelse av dem. Han sier: “Hvorfor skulle fysisk prosessering (i hjernen) i det hele tatt gi opphav til et rikt indre liv? Det virker urimelig at det skulle gjøre det, og likevel gjør det det. Hvis det er noe problem som kvalifiserer som “bevissthetens” problem, så er det dette. Etter å ha erkjent dette problemet foreslår Chalmers selv et alternativ til det fysikalistiske verdensbildet, det synet som kun aksepterer materie og energi som fundamentalt. Chalmers sier at bevissthet er en annen fundamental realitet som eksisterer, i tillegg til materie og energi.

Ifølge denne teorien er bevissthet en naturlig egenskap ved universet, på linje med materie og energi. Denne teorien kalles panpsykisme, og den har eksistert lenge. Chalmers bruker den likevel på en svært dyktig måte for å forklare hvordan bevissthet rett og slett kan være en naturlig egenskap ved hjernematerien som gjør den i stand til å produsere subjektive, bevisste opplevelser.

Men mange kyndige kritikere hevder at panpsykisme bare er et filosofisk konsept, og ikke en legitim vitenskapelig teori. De avviser den fordi den ikke kan testes eksperimentelt ved hjelp av vitenskapelige metoder. Som vi har vært inne på tidligere, kan bevissthet i seg selv ikke påvises eller måles vitenskapelig. Panpsykisme ligner på noen måter på Advaita Vedanta, men faktisk er de to ganske forskjellige. Hvordan da? Panpsykisme er en form for dualisme. Den aksepterer to grunnleggende virkeligheter, den fysiske virkeligheten av materie og energi, og den ikke-fysiske virkeligheten av bevissthet. Advaita Vedanta, derimot, er en ikke-dualistisk lære. Den aksepterer bare én grunnleggende virkelighet, Brahman. I Advaita Vedanta blir materie og energi som former eller manifestasjoner av Brahman, og ikke som selvstendige realiteter.

I tillegg til David Chalmers har andre moderne filosofer brukt ulike strategier for å forsøke å løse bevissthetens vanskelige problem. Noen av dem har tydd til idealismen, en gammel filosofi som fortsatt studeres i dag. Idealismen aksepterer bare bevisstheten som en grunnleggende realitet, og den avviser materiens og energiens virkelighet.

Andre filosofer har en teori om at det finnes én grunnleggende virkelighet som er ansvarlig både for den fysiske verden av materie og energi og for den ikke-fysiske verden av bevissthet. Denne teorien er kjent som nøytral monisme.

I likhet med panpsykismen har idealismen og den nøytrale monismen noen likhetstrekk med Advaita Vedanta, men de har også mange iøynefallende forskjeller. Dessuten er de ikke allment akseptert, og de har ingen helt tilfredsstillende løsning på det vanskelige bevissthetsproblemet.

Etter mange studier ble det klart for meg at ingen av teoriene virkelig kan true gyldigheten til Advaita Vedanta. Hvorfor ikke? Fordi de vitenskapelige og filosofiske metodene de bruker, alle lider av sine egne begrensninger. Advaita Vedanta er derimot fri fra disse begrensningene, fordi den verken er vitenskap eller filosofi. Det er en kraftfull metode for selvransakelse som kan lede deg til å oppdage din sanne natur. Og denne utforskningen er ikke basert på vitenskapelige observasjoner eller filosofiske spekulasjoner. Den er basert på din egen bevisste opplevelse/erfaring.
—–
Du kan også lese mer om Nevroplastisitet – Å endre vaner og tanker gjennom repetisjoner i bloggen – Nevroplastisitet – Å endre vaner og tanker gjennom repetisjoner (bevissthetsvitenskap.com)

Bloggen forklarer nevroplastisitet som hjernens evne til å endre seg basert på erfaringer, atferd og miljø. Tidligere ble hjernen sett på som et statisk organ, men nyere forskning viser at den kan tilpasse seg gjennom trening og repetisjon. Dette betyr at mennesker kan endre tankemønstre og atferd over tid, spesielt ved hjelp av nye impulser og gjentatte handlinger. Vedantaundervisningen fremhever viktigheten av repetisjon for å bryte gamle vaner og skape nye. Endringer skjer ikke over natten, men krever tålmodighet og innsats. Prosessen med å forandre hjernen og atferd er tett knyttet til disiplin og bevisst innsats, noe som er viktig for å frigjøre seg fra tidligere bagasje. Gjennom kontinuerlig arbeid med sinnet, repetisjon av mantraer og en dyp forståelse av atferdsmønstre, kan vi oppnå personlig og spirituell vekst. Nevroplastisitet gir håp om at forandring er mulig, men understreker at det krever tid og dedikasjon.

I tillegg kan du lese artikkel i helse- og livsstilsmagasinet Medium – Nøkkelen til å endre vaner er repetisjon – Medium

Du kan også se på videoen: