Fri vilje du liksom…

Våre valg er helt tydelig ikke bestemt av oss alene fordi vi ikke lever i et vakuum; det er mange «inngangsvariabler» i systemet som vi er, og konsekvensen av alle disse «inputene» er valgene vi tar. Hvis vi hadde absolutt fri vilje som individer, ville vi, hver og en, vært fullstendig lykkelige, fordi vi ville valgt å være det, uansett hvilke omstendigheter vi lever i.

Vi opplever noe som vi kaller “fri vilje” fordi valgene våre er beregningsmessig irreduserbare. Ingenting i universet vet på forhånd hva våre valg kommer til å være… Universet kan bare kjenne seg selv ved å uttrykke seg fullt ut på en beregningsmessig irreduserbar måte.

«Viljen» er Schopenhauers ord for det “universelle sinnet” – det er universet, Gud (forutsatt at du ikke skiller Gud fra naturen), hva du enn vil kalle det. Det er ingen ytre krefter; det er ingenting som kan ta beslutninger utover/over viljen, fordi viljen er alt som er. Det er bare naturens ene vilje. Som Schopenhauer sa det, er vi frie til å handle i henhold til vår vilje, men vi er ikke frie til å ville vår vilje.

Hvert valg bestemmes av hva kjernesubjektiviteten er. Kjernesubjektiviteten velger å handle slik den gjør fordi den er hva den er. Å velge annerledes vil innebære at det er noe det ikke er, som er en selvmotsigelse. Uansett hva den velger å gjøre, er det etter nødvendighet og også etter vilje fordi den velger å gjøre det av seg selv. Valget bestemmes av hva det identifiserer seg med . Nødvendighet og vilje på det ultimate nivået – som er det eneste nivået som virkelig teller, der eksistensen virkelig er hva den er – er en og samme ting.

Jeg tror ikke Peter Næss egentlig eksisterer; hvordan kan «jeg» ha fri vilje hvis «jeg (som Peter Næss)» ikke er der? Hvis fri vilje er: Peter Næss kan velge mot naturen, fordi Peter Næss er atskilt fra naturen, så selvfølgelig ikke. Enheten/»jeg» er ikke der for å ha fri vilje.

‘Egoet’ er det mentale komplekset som vi identifiserer oss med – den fortellingen om individuell selvtillit… Når det kommer til de store tingene i livet, er det tydelig at ikke egoet velger – du velger ikke personen du blir forelsket i, du velger ikke ønsket yrke, du velger ikke følelsene, meningene osv. Ingenting… Identifiserer jeg meg med hjerneaktivitet/fysiologi? Nei, jeg har aldri virkelig sett hjerneaktiviteten min/fysiologien min, så jeg kan umulig identifisere meg med dem. Velger jeg mine tanker? Nei, det tror jeg ikke jeg gjør. Velger jeg virkelig følelsene mine? Det gjør jeg absolutt ikke, ellers ville jeg aldri lidd, følt meg engstelig, følt meg redd, følt meg deprimert. De skjer med meg, jeg velger dem ikke… Hvis du fortsetter på denne «etterforskningslinjen», innser du raskt at du ikke velger hva du tenker, og du velger ikke hva du føler.

Du er vitne til tankene og følelsene dine på samme måte som du er vitne til trærne i det du går nedover gaten. De er opplevelser som kommer til deg, som du har, ikke som du har valgt.

Hele industrien og filosofien om selvhjelp i Vesten er fullstendig basert på forestillingen om at livet ditt handler om deg, og du bør ta tømmene i livet ditt – du bør ta kontroll over livet ditt, og hvis du gjør det kan du gjøre hva som helst. Det er grunnlaget for den vestlige følelsen av velvære i det 21. århundre. Den sterke illusjonen vi har, spesielt i vestlige samfunn, om personlig handlefrihet, henger sammen med denne forestillingen om at livet ditt handler om deg og livet mitt handler om meg. Vi er denne personlige agenten; på en eller annen måte atskilt fra naturen. Vi er mentale og resten av naturen er ikke mental, så vi er liksom romvesener her. Verden er av en helt annen natur enn vi er fra innsiden, og derfor er vi atskilte og individuelle. Så for at våre små liv som en liten støvflekk som går rundt på denne lille steinen (Jorda) skal ha mening, må denne personlige agenten i det minste være i stand til å ta valg og bestemme sin skjebne på en eller annen måte. Ellers er det bare et automatisk spill av forhåndsbestemte trekk. Det er det som fengsler oss. Det er dette behovet for den slags illusorisk frihet som begrenser oss fordi det hindrer oss i å se horisonten, fra å legge merke til hva som egentlig skjer…Hvis du ser gjennom disse vrangforestillingene, forstår du at din personlige handlefrihet er ekstremt overfladisk.

Vrangforestillingen om fullstendig personlig handlefrihet, som om vi var atskilt fra resten av naturen, er en undertrykkende vrangforestilling fordi den legger alt ansvaret for utfallet av livet ditt på deg. Så hvis du er en fiasko, har du bare deg selv å skylde på, men hvis du lykkes kan du slå deg på brystet foran speilet – begge er basert på denne forestillingen om iboende personlig handlefrihet. Dette fører til den andre villfarelsen om at livet ditt handler om deg. Hvis det er det du virkelig tror, må du ha fri vilje, for ellers er du bare en brikke og alt er meningsløst.

Det er et spørsmål om hvor ivrig du er på å ville vite sannheten, i motsetning til å ville ha noe som er funksjonelt nyttig. Er forestillingen om fri vilje funksjonelt nyttig? I så fall ignorerer du om det er sant eller ikke. Hvis det er nyttig, omfavner du det. Jeg kan ikke gjøre det. Jeg er skrudd sammen på en slik måte at jeg går for sannheten. Jeg kan ikke bevisst lure meg selv. Selvfølgelig lurer jeg meg selv ubevisst som alle andre, men jeg er ikke i stand til å si: ‘Ok, jeg kjøper kun dette fordi det er nyttig.’

Å utlede en eller annen form for nihilisme fra dette er feil konklusjon. Det er et problem som oppstår fra å ikke se dypt nok … Alt er dypt meningsfullt. Å si at ting er uunngåelig fordi naturen er hva den er og ikke noe annet, er ikke å si at den er meningsløs fordi hver del i det deterministiske systemet spiller en uunnværlig rolle. Jeg lever dette verdensbildet hver dag, og det har gitt meg en fantastisk fred i sinnet.

Livet ditt handler ikke om deg, så det handler ikke om å ta de riktige valgene… Meningen med livet har ingenting å gjøre med å ta “frie” valg, som om en slik frihet på en eller annen måte var forskjellig fra nødvendigheten av å ta nevnte valg. Meningen med livet har å gjøre med å være oppmerksom på det som foregår, observere tilværelsens dans, ta den inn, reflektere, bevitne. Dette er menneskehetens tjeneste for naturen, ikke den egomaniske vrangforestillingen om individuell handlefrihet. Først når du virkelig ser dette, vil du være fri på den eneste måten som holder vann: friheten til å tillate deg selv å være det du ikke kan unngå å være, og å velge å gjøre det naturen krever. Hvis du fjerner de fargede glassene i brillene dine som sier at ditt liv handler om deg, og at det derfor er dine individuelle valg som bestemmer meningen med det hele, det som gjenstår/det du vil se er dette ufattelig uforståelige systemet kalt universet – og du er midt i det. Du er en del av det. Du kan aldri, ikke være en del av det.

Det er denne koblingen som mennesker knytter mellom å ha fri vilje og at livet deres har mening. Hvis vi er integrert i en større organisme, er det irrelevant om vi har individuelle valg eller ikke. Sammenhengen mellom mening og fritt valg er uvesentlig fordi det ikke handler om å velge, det handler om å være vitne til at ting utspiller seg. Den (naturen/Gud) kan ikke kjenne seg selv før, og med mindre den utspiller seg selv fordi det er beregningsmessig irreduserbart. Den fremtidige tilstanden kan vi ikke vite noe om, og derfor kan dens egne iboende disposisjoner ikke kjennes fordi de bare er kjent i den grad de kommer til uttrykk, og de kommer til uttrykk i å spille spillet (livet) ut. Ved å være vitne til utfoldelsen av det vi er— og hva vi er bestemmer våre valg; hva naturen er – bestemmer våre valg – siden det er ukjent for naturen før den/ting utspiller seg, opplever vi hvert eneste valg som en nyhet.

Den eneste måten å vite/få kunnskap om hva som skjer er gjennom metabevissthet, eller metakognisjon. Vi kjenner oss igjen som individuelle subjekter, og det hjelper mye fordi nå kan vi gruble over ting, vi kan reflektere over livets store spørsmål, vi kan inspisere innholdet i vårt eget sinn og få innsikt om oss selv – alt dette er muliggjort av en anerkjennelse av oss selv som individuelle subjekter. Men det fører til egoisme, fordi nå gjenkjenner du deg selv som et individ som er forskjellig fra resten, og det fører til kriger og all den dritten.

Den ideelle tilstanden ville være en der det er metabevissthet, men samtidig også forståelsen av at livene våre ikke handler om oss. Vi er ikke atskilt fra naturen. Vi er noe naturen gjør.

Med økende metakognisjon, men også forståelsen av at livet er oppofrende, og at det ikke handler om oss, avgjør om sivilisasjonen vår tar slutt eller ikke. Hvis den metakognitive forståelsen av at livet ditt ikke handler om deg vinner løpet, så overlever vi som en sivilisasjon.

Dere er de «metakognitive øynene» som er en del av systemet for å vitne om at det utspiller seg. Hvorfor er ikke det meningsfylt?? Det er den dypeste meningen man kan tenke seg. Den (naturen/Gud) kjenner ikke seg selv før den utspiller seg, og du er øynene som den gjør det gjennom. Det handler ikke om deg, det handler om den – men du spiller en rolle. Det hele er bare natur, men å erkjenne dette betyr ikke at vi ikke trenger å spille rollene våre . Det hele er fortsatt bestemt av hva naturen er, men hver del spiller en uunnværlig rolle. Ta oss ut av ligningen, og det er ingen øyne som kan se universet spille seg ut. Å si at valgene dine er bestemt på forhånd betyr ikke at du er uviktig.

Uansett hva du gjør, kan du ikke unnslippe forestillingen om at alt som skjer i naturen er en funksjon av hva naturen er. Alt som skjer i naturen er en funksjon av hva naturen er; det kan ikke være noe annet. Hvis du er naturens sinn, bestemmes alt av hva du er. Hver handling du tar avgjøres av hva du er, men du opplever den handlingen som et uttrykk for ditt uimotståelige ønske om å gjøre den handlingen, fordi det ikke er noen annen måte du kan oppleve den handlingen på – du blir ikke tvunget til å gjøre det av noe annet.

Hver bevegelse i naturen er i prinsippet bestemt av hva naturen er fordi det ikke finnes noe alternativ til dette. Alt må bestemmes av hva naturen er. Naturens handlinger bestemmes av hva den er, og det den gjør er hva den uimotståelig vil gjøre – og det den trenger å gjøre er uttrykket for den uimotståelige viljen. Viljen og nødvendigheten er en og samme ting. Vi har ikke oversikten over den enhetlige helheten som naturen er.

Naturen går gjennom sine egne bevegelser, og dens midler til å forstå seg selv gjennom å spille seg ut, er oss. Så livet ditt, livet mitt, har en iboende mening. Kampen har en iboende mening. Beklagelsene, som kan være meningsløse, har en betydning fordi det er en del av utfoldelsen. Alt du gjorde feil/feiltrinn i livet, er en del av det som utfolder seg . Å gå gjennom de deterministiske bevegelsene er det som vil tillate universet å vite hva det er.

Slutten på dette er den indre observasjonen av våre egne mentale kamper. Det er det det
handler om; det er det du bidrar med til naturen den dagen du dør.

Livet handler om å la seg spille av naturen. Metaforen er ikke at du spiller deg selv som et instrument; du er instrumentet som naturen spiller. Du er fiolinen i Guds hender. Tillat deg selv å bli spilt. Hvis du vil at orkesteret skal spille unisont som en organisme, er det det det handler om. Vår rolle som metakognitive agenter er å ta hensyn, å observere hvordan vi blir spilt. Å erkjenne at livet ditt ikke handler om deg er ikke å si at livet ditt er meningsløst. Blomsten til epletreet handler ikke om det, det handler om eplet – uten blomsten er det ikke noe eple, og det kommer ikke noe nytt epletre.

Det at livene våre ikke handler om oss, innebærer ikke eller antyder ikke at livene våre er meningsløse. De er ekstremt meningsfulle nettopp fordi de ikke handler om oss, nettopp fordi de handler om noe mye større enn oss.

About me: Baktankene.no